Hvor mye interesserer vi oss egentlig for afghanerne?
Det pågår en debatt om Norges rolle i Afghanistan. Diskusjonen kommer i kjølvannet av fire falne og et mulig planlagt terroranslag mot Norge. Den handler om hvorvidt Norge er blitt et mer eller mindre trygt sted som følge av våre og andre NATO-lands pågående militære og sivile aksjoner. Men hvor mye interesserer vi oss egentlig for afghanerne? Og hvem i denne diskusjonen er villig til å betrakte det store bildet – det historiske, kulturelle og geopolitiske?
Afghanistan er en slagmark, et frontavsnitt i Vestens kamp mot terror. Utenriksminister Jonas Gahr Støre forsikrer oss om at det er håp og en forsiktig fremgang å spore i utviklingen og stabiliseringen av det skjøre styret det krigsherjede landet. Men verken han eller noen andre kan løpe fra den historiske årsaken til at Norge er med i krigen: En amerikansk president brukte NATOs paragraf 5 til å sette oss kniven på strupen for å være med å svare på terroraksjoner mot USA med å hærta et helt land i en annen del av verden.
Det er også umulig å løpe fra det faktum at Vesten, med Storbritannia og USA i spissen har mye blod på hendene fra de siste 100 års intervenering i Midt-Østen og Sentral-Asia. Dels har dette bakgrunn i økonomiske interesser hvor olje spiller en fremtredende rolle, dels i strategiske hensyn, mye med utgangspunkt i den kalde krigen. Selvsagt har russerne også bidratt fra sin side. Men det vestlige, kyniske spillet har krenket en hel verdensdels stolthet gjennom generasjoner og fortsetter i vår tid med å gjøre det samme. Overskriftene har vært kjøp av billige råstoffer, opportunistisk støtte til korrupte tyranner og en straffepolitikk hver gang vestlige interesser blir truet. Begrunnelsene skifter fra tid til tid, og ofte har vestlige land vist et janusansikt med bistand og utvikling som en blek skygge av krigsmasken, men slik det fortoner seg for millioner av fattige innbyggere i land som Pakistan, Iran, Afghanistan og store deler av den arabiske verden, er konsekvensene de samme. Tilliten til den vestlige verden er fraværende. Den mer og mer brutale kolonialiseringen av Palestina og den fatale, løgnbaserte invasjonen i Irak har gitt hatet ny næring. Spørsmålet er hvordan Norges bidrag i Afghanistan med vårt militære nærvær der føyer seg inn i denne lite ærefulle historien og hva det hele fører til på sikt?
Hva skal til for å hindre at hatet mot Vesten fortsetter å vokse? Hvordan kan vi unngå å bidra enda mer til at Islam blir en samlende kraft for å stå imot Amerika og Europa og gjenvinne en slags verdighet? Er svaret mer av det samme? Mer bruk av teknologisk overlegenhet gjennom verdens største krigsmaskin, supplert med noen smuler i bistand? Blir situasjonen bedre om noen ufattelige mengder milliarder dollar greier å sikre Afghanistans skjøre og korrupte styre noen år frem i tid? Hva med Pakistan, hva med resten av Sentral-Asia? Hva med Iran? Man kan holde vannet oppdemmet en stund, men det finner alltid nye sprekker når trykket blir stort nok.
Hvordan utøver man klokskap i dette store bildet, og hvor kortsiktig har vi råd til å tenke? Hva med religionen og kulturen? Vil noen av de som kaller seg realpolitikere ofre mer enn en tanke på betydningen av fundamentene for menneskelig sameksistens? Hvor stor interesse har vi nordmenn for å forstå hvem de menneskene er som vi invaderer med våre våpen, våre og USAs tanker om hva som er best for dem? Hva vet vi om bønnene deres, ritualene deres, poesien deres? Når så du sist en offentlig støttet mønstring av afghansk kunst på norsk jord? Hvor mange afghanske kunstnere dukker opp på norske festivaler? Hvor ofte er afghanske dokumentarer å se på norsk TV? Når hørte du sist en afghansk populærmelodi på radioen?
Sommeren 2006 etter Israels krig mot Hizbollah i Libanon skrev jeg under på et opprop etter en invitasjon fra en israelsk opposisjonell, og lot følgende trykke i denne spalten:
Måten Israel systematisk har trakassert palestinerne på…… har klare paralleller til de overgrep som ble gjort av de hvite i Sør-Afrika. Da verdenssamfunnet gjennomførte en boikott mot apartheidstaten, var det kultur- og idrettsboikotten som fikk størst betydning. Det er derfor jeg etter oppfordring fra folk i de palestinske og de opposisjonelle israelske kunstnermiljøene har undertegnet et internasjonalt opprop om boikott av statlig støttede israelske kunstinstitusjoner.
Lederartikkelen førte til noen utmeldelser av musikk-klubben, og nyheten om at jeg hadde undertegnet oppropet førte til angrep på lederplass i Dagbladet og flere meget opprørte og hoderystende artikler i ymse norske og svenske aviser. Bare noen spredte stemmer støttet tanken.
Siden den tid har Gazakrigen rast og gitt atskillig næring til diskusjonen om boikott. Selv flere norske biskoper begynte å smake på tanken etter sitt besøk i Palestina og Israel i fjor og etter den klare boikottoppfordringen i Kairos-dokumentet fra bredden av kirkeledere i Det Hellige Land. Og nå på forsommeren etter det meningsløse angrepet Israel utførte mot den humanitære konvoien som ville slå sprekker i blokaden av Gaza, har et kor reist seg i hele verden med krav om det samme. Meningsmålinger viser at et flertall av det norske folk nå støtter en slik tanke. (InFact 1.juni). Og kravet går vesentlig lenger enn oppropet fra 2006. Nå er det ikke bare det statlige kulturlivet som skal boikottes, men mange ønsker en full vareboikott, en våpenboikott, en økonomisk og akademisk boikott i tillegg til kulturboikott.
Mitt ja til boikott i 2006 var tuftet på inntrykk etter mange besøk i Palestina og Israel siden 1992. Jeg kunne ikke se at det fantes noen reell vilje til fred og forsoning blant israelske politikere og en stor majoritet av det israelske folk. Dette inntrykket har med økende styrke blitt bekreftet i tiden etterpå, og likhetstrekkene med Sør-Afrika har blitt tydeligere og tydeligere. Det palestinske folk lever som en frihets- og rettighetsberøvet pariakaste i Israel og de okkuperte territoriene, og fremfor alt i Gaza.
Lenge tenkte jeg at hvis folk bare dro til de palestinske områdene, hvis mange nok fikk se med egne øyne hva som foregår og fikk møte ofrene for israelsk politikk, så ville en ikkevoldskamp med boikott som det viktigste våpen vokse fram. Man ville se at dialog er en umulighet, fordi Israel selv ikke er interessert i den. Man ville forstå at ideen om en dialog med Israel har vært en gjenstridighet hos et synkende antall illusjonister som kan flotte seg med noen vakre prinsipielle tanker mens palestinerne lider under den vestlige verdens ufattelige unnfallenhet. Man ville se at boikott kan være eneste mulighet til å få i gang den dialogen som ikke er der. Men etter Gazakrigen har Israel selv demonstrert sin undertrykkelse og brutalitet for all verden i så stor grad at det ikke skulle være nødvendig å reise dit for å forstå. Spørsmålet er bare hvor lang tid det tar før USA lar seg bevege til handling. Det kan enda ta tid, men det er min overbevisning at israelernes overgrep og etniske diskriminering er så grove handlinger at ikke engang de konservative kristne i USA i lengden vil kunne fortsette å lukke øynene.
Det fortelles i Bibelen om hvordan Jakob kjempet med en mann en hel natt. Da mannen så at han ikke kunne vinne over Jakob, ga han ham et slag over hofteskålen, så den gikk av ledd mens de kjempet. Og han sa ”Slipp meg før morgenen gryr!” Men Jakob svarte: ”Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg”. ”Hva heter du?”, spurte mannen. ”Jakob”, svarte han. Da sa mannen: ”Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn. For du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet”. (1.Mos 32, 24-28)
Denne historien om Jakobskampen er en urfortelling om menneskers kamp med Gud til alle tider. Vi slåss med tradisjonen, med budene, med troen og hvordan den skal fortolkes og leves.
I vår tid foregår det mange Jakobskamper parallelt, både individuelle kamper og kollektive. Mange slike kamper kjempes i full offentlighet, slik det for eksempel har vært og fremdeles er for homofile og lesbiske i forhold til kirken. Kvinners kamp for like rettigheter som menn i forhold til kirkens embeter har vært en langvarig Jakobskamp som for en stor del er vunnet i vår del av kristenheten. Underteksten for disse kampene er alltid: ”Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg”.
Kunstneres muligheter til å uttrykke seg på samtidens premisser i det hellige rommet er en annen Jakobskamp.
I andre religiøse tradisjoner står liknende og parallelle kamper. Kvinners mulighet til å utfolde seg med utøvende kunst som sang og dans innen Islam er ett eksempel. Mange muslimer hevder at en slik kamp med Gud om hvordan man skal fortolke Koranen i eget liv, en indre kamp med Allah er den egentlige Jihad, den virkelige hellige krig. Ikke den som likner på en geriljakrig med sprengstoff eller andre militære aktiviteter.
KKV har invitert et muslimsk kvinnekor fra Birmingham til å opptre under Kulturkirken Jakobs 10-årsjubileum den 10.april. Ulfah Collective kommer fra Birmingham og har trosset mange menns påstander om hva som sømmer seg for ærbare muslimske kvinner. De har dannet et kor som opptrer på scener i England hvor de enkelte medlemmer også synger solo. Sammen med initiativtakeren Naz Koser som kaller seg en ”sufi punk rebellion” har de stått imot mye kritikk og endog fysiske angrep.
Religionene utgjør ofte en positiv kraft i menneskenes liv. Men religiøse systemer og strukturer har en lei tendens til å sementere og binde menneskelig utfoldelse og endog opptre inhumant. Det har ofte skjedd i kirkens historie, og det er knapt noe religiøst system på kloden som går fri fra en slik kritikk. Det er særlig når religionen kobles til makt og autoritet at det skjer. Det paradoksale er at religionsstifterne ofte hadde en frigjøring fra eldre religiøse systemer som en del av sitt prosjekt, slik tilfellet var med Jesus. Men deres etterfølgere har ofte brukt religionen til å undertrykke andre og øke sin egen makt, og det skjer igjen og igjen.
Verden er mangfoldig. Men mangfoldet skjules ofte i medienes karikaturer av virkeligheten. Det er forbausende hvor lydige mange TV-selskaper og nyhetsbyråer er i forhold til fremstille realiteter slik at de bekrefter fordommene våre. Mye har selvsagt med kraften i en konflikt å gjøre. Det er ikke interessant å bringe nyheten om freden som kom, med mindre det skjer på en spektakulær eller personorientert måte, som da Mandela vandret ut av fengselet etter 27 år i fangenskap. Det er langt mer salgbart å fokusere på et krigsutbrudd eller en dramatisk dreining i en konflikt.
Slik venner vi oss til å se på Midt-Østen som et konfliktfylt område, selv om det for det meste fred i de mange landene som faller under denne samlebetegnelsen. Og slik tenker vi oss konsekvent Afrika som et sultens, fattigdommens og katastrofenes kontinent, selv om det er enorme rikdommer og en overflod av initiativrike, ressurssterke mennesker der.
Kirkelig Kulturverksted har tidligere prøvd å bidra til å skape nye bilder som kommenterer mainstream-medienes monotoni, slik vi gjorde det da vi lanserte ”Lullabies from the Axis of Evil” og da vi i fjor laget kjærlighetsduetter mellom en iraner og en amerikaner på ”Scent of Reunion”. Vi ønsker å fortsette denne trenden, og lanserer i disse dager ”Imagine Africa”. På denne CD’en står en rekke kunstnere fram som er lei av å se Afrika fremstilt så stakkarslig i vestlige medier. De tar del i et ARTerial network hvor formålet er å forme et nytt bilde av Afrika, både i egen og andres bevissthet.
Nye bilder trengs i en kompleks tid hvor raske medier under et hardt økonomisk press i økende grad forenkler realitetene for å overleve som nyhetsprodusenter. Når monotonien øker i fremstillingen av virkeligheten, sementeres fordommene, og det dannes halvsannheter som vokser til løgner. Det fører iblant til at hele nasjoner blir forført og ledet inn i kriger, slik det skjedde da USA invaderte Irak i 2003.
Man kan diskutere om tigging er akseptabelt i et land som Norge hvor det finnes et tilbud om hjelp for alle. Men tigging forkledd som musikkutøvelse er en uting fra hvilken synsvinkel man enn ser det.
Iblant kan man i Oslo og andre byer i Norge støte på en fiolinist eller en fløytist som forskjønner gatebildet med stor innlevelse og virtuositet. Russiske messingkvartetter og peruanske panføytegrupper dukker opp på gatehjørner, i parker og på torg og skaper atmosfære og stemning, og det er vel og bra og en stor glede og berikelse det aller meste av det. Gi dem gjerne penger i vårsola. Det er flott at sangere frimodig stiller opp i sårbar og fryktløs kamp med trafikkstøyen og fremfører mer eller mindre allsangslitne slagere. De må gjerne belønnes med både mynter og sedler.
Men gi ikke penger til folk som knapt har rørt et instrument eller så vidt har lært en eller to strofer av en sang og står som en liten, spredt hær under kommando av mafiøse baroner fra Øst-Europa. De er forkledde tiggere som gjør gatebildet enda gråere, mer monotont og støyende enn det allerede er. Iblant er det ganske utmattende å gå i Vigelandsparken eller langs Karl Johan og høre den samme sangen fremført uten innlevelse på trekkspill med en eller to harmonier av 5 eller 6 forskjellige ”utøvere” fra ulike posisjoner over en strekning på 200 meter.
Det må snarest innføres en opptaksprøve for gatemusikanter. La en jury med en viss romslighet og sans for sjarmfaktorer skille klinten fra hveten og utstyre godkjente utøvere med autorisasjon. La så de som ikke er innehavere av et slikt godkjenningskort overlates til valget mellom inndragelse av instrument eller fri musikkundervisning, dekket over miljøverndepartementets budsjett hvis de forsøker seg.
Jakobmessen som snart i 10 år har blitt feiret hver søndag kl 22, har denne vinteren fått sin 4 utgave. Den heter ”Rammet av kjærlighet”. Den første Jakobmessen hadde premiere i september 2000 og ble kalt ”Messe for mennesker i bevegelse”, Den andre kom til i 2003 og het ”Messe i hjemløshetens tid”, den tredje i 2005 med overskriften ”Messe rundt et dekket bord”. Siden har disse tre utgavene turnert i 5 år og avløst hverandre, til vi nå, i jubileumsåret får ”Rammet av kjærlighet”.
Som for alle de tre tidligere versjonene er det Karoline Krüger som har skrevet musikken og undertegnede som har forfattet tekstene. Både tekstlig og musikalsk gjendiktes de mange århundrer gamle messeleddene vi kjenner fra kirkehistorien og musikkhistorien: Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. En substans er i behold fra de klassiske formene, men ordene er formet til sanger og har gitt troen et nytt språk for en ny tid og en ny kontekst. Til den nye utgaven av messen har også Øyvind Kristiansen komponert kontrasterende meditasjonsmusikk.
”Rammet av kjærlighet” har som tema at vi som mennesker har fått tilværelsens største gave, men at den både ”brenner og bærer, krever og glemmer, håper og tåler”. Å være rammet av den gjør at livets store lerret får både mørke og lyse farger.
Kjærligheten er den ene evnen som mer enn noe gjør oss til mennesker, til bilder av Gud, til skapninger som står i tilværelsens brennpunkt som deltakere og Skaperens medskapere. Her er en av tekstene til den nye messen:
Credo
Å tro er ikke visshet, men å lene sitt hjertes savn og lykke mot en større favn enn vår Og trøstes med at det vi ser omkring oss er for vakkert til å leve bare disse korte år Og siden dø fra tid og navn Vi tror at alt er i Guds favn
Å tro er ikke påstand, men å våge Å se at det bor smerte bak en fiendes stengte blikk Å leve slik at noen her på jorda Kan bli møtt som elsket venn på tvers av frykt og ulik skikk Å gi vår søster Kristi navn Vi tror at alt er i Guds favn
Å tro er ikke tanker, men å elske Å være del av noe som er større enn oss selv Å se at om vi hører til en kirke, er Guds verden større enn vårt hode rommer nå i kveld Gud gir hvert ansikt liv og navn Vi tror at alt er i Guds favn
Julekonsertene viser at Den norske kirke er en åpen folkekirke
Det er et ugjendrivelig faktum at den kulturarenaen som øker mest for tiden ikke er de mange nye og påkostede kulturhus, men kirkene. Likevel fortsetter noen å hevde at Den norske kirke er på tilbakegang som folkekirke. For enkelte er den eneste gyldige målestokk oppslutningen om høymessen og antall medlemmer i kirken, og begge deler viser tilbakegang i forhold til folketallet. Men hvis man tar med alt som foregår i kirkehusene, ikke minst nå i juletiden, og tar inn over seg hvilken kirkelig handling det er at kunstnere ikke bare i julen, men hele året bruker kirkerommet og den bibelske tradisjon som ramme for å uttrykke seg, så er det en bred, folkelig gjenerobring av kirkene og ikke tilbakegang vi ser. Og hvis vi så legger til veksten i oppslutningen om pilegrimstradisjonen og hvordan folk søker til kirkene som turister, lystennere og ivrige lesere av kirkekunstens og kirkearkitekturens bibel, så viser bildet noe helt annet enn forvitring av folkekirken i Norge. Men vår pietistiske tradisjon og arv har gitt mange den tvangstanken at det eneste som teller når kirkens betydning skal måles, er aktiviteten i det som noen kaller ”kristenfolket”.
Vi går inn i den tiden da norske medier ynder å fremstille folk som går i kirken som kveg og de som arrangerer konserter for dem som spekulative og kommersielle. Det som i bunn og grunn er en sann kirkesøkning og en oppslutning om en av kirkens viktigste høytider blir raljert over, mistenkeliggjort og underkjent som trosuttrykk.
Slik rår pietismen like ufortrødent i sekulære medier som hos mange av dem som påberoper seg å representere Guds kirke på jorden, og slik bidrar begge grupper til å forsterke den sekulariseringen de forskutterer. Dette er en særnorsk aktivitet som ville være utenkelig i de fleste øvrige land i Europa.
Uavhengig av hvor klokt det var å gi Nobels fredspris til Obama, kan det vanskelig benektes at Nobels fredspris gjennom de siste 13 år har gjort et knefall for amerikansk kultur og estetikk. Dette er paradoksalt ettersom Amerikansk kulturell dominans i verden har vist seg lite fredsbyggende.
Om Nobelkomiteen ikke selv ser at Nobelprisens knefall for amerikanske verdier er kontra produktivt for verdensfreden, så vil kanskje klodens befolkningsutvikling en gang innhente medlemmenes bevissthet. Den dagen det faktum at de fleste mennesker bor i Asia går opp for Geir Lundestad og komiteen på et dypere plan enn som et tallmessig faktum, vil den rent kommersielle drivkraften som synes å være den eneste gyldige der i gården kanskje til slutt overbevise dem om at det gir et større nedslagsfelt for prisens prestisje å bl.a. satse litt mer på Asiatiske TV-selskaper og artister til konserten den 10. desember. Nobelinstituttet misbruker for tiden en gyllen sjanse til å skape en global artistmønstring med bred, folkelig oppslutning internasjonalt.
Det er trist for Norge og for ideen bak Nobels fredspris at vi i det lengste tviholder på det amerikanske hegemoniet og Hollywood. Dette handler om større ting enn å forsterke Nobelprisen som merkevare i retning vest, - i miljøer vi tradisjonelt har likt å gjøre vår hoser grønne hos som nasjon.
Faktisk kan det vise seg direkte fredshemmende å fortsette med Amerika-sporet når programledere, konsept og artister skal velges ut. Mange av faktorene som er konfliktdrivende i verden i dag bunner i at Amerika og Storbritannia i århundrer har hatt en kulturell dominans i verden. Det kunne være interessant å vite om Nobelkomiteen over hodet har reflektert over hvordan det kan oppleves for en inder, en kineser, en palestiner, en iraner, en kenyaner eller en fra Khazakstan å se at Nobelprisen estetisk og kulturelt i økende grad assosieres med USA.
I 1996 da Nobelkonserten ble forandret fra å være et innholdsspekket show i Nationaltheatret med fokus på prisvinnerens kultur og prisens ide, til å bli et amerikansk stjerneshow i Spektrum, kunne man på ett plan forstå logikken i å gi TV-giganter fra USA anledning til å sette premissene for innholdet i fredskonserten. Det handlet om å skaffe rask tilgang til mange seere, og det fikk man. Men siden den gang har det i økende grad blitt tydelig for en hel verden at den vestlige arroganse har gitt næring til ulmende aggresjon i mange land, og at mange av tidens mest blodige konflikter har med dette å gjøre. I tillegg har profesjonaliteten og nedslagsfeltet til store TV-giganter i Øst vokst betydelig.
Men så lenge Amerika-eksperten Geir Lundestad rår grunnen i Nobelinstituttet og ingen i Nobelkomiteen synes å være opptatt av kulturens betydning og mulighet når prisens idé skal kommuniseres ut i verden, venter vi ikke store forandringer.
Det begynner å bli på tide med en alternativ fredskonsert, i samarbeid med for eksempel Al Jazeera.
Statsapparatet har flyttet kirken over fra Kultur-departementet og inn i Fornyelses- og administrasjons-departementet. Det har sine logiske årsaker som overflatisk sett bunner i statsrådskabalen. Det er likefullt beklagelig, og fremstår som et symptom på at religion ikke forstås som en del av den luften vi puster i, den kilden vi drikker av og de klærne vi går i. Den er blitt en ”sak” eller gjenstand som må håndteres og administreres i henhold til avtaler og jus.
Giske hadde med store resurser til rådighet og med et markant klimaskifte i kirken, en historisk sjanse til å øke og styrke en bred forståelse for sammenhengen mellom religion og kultur. Den sjansen lot han ligge. Det er trist, for de kimene til konflikt, som både på et globalt et lokalt nivå skaper angst og skepsis til innvandring og annerledeshet, henger sammen med en manglende forståelse og respekt for hverandres dypeste kulturelle røtter, og her spiller religionen en hovedrolle som i alt for mange sammenhenger overses.
Som sjef for et departement som har et bredt ansvar for kunstens mange uttrykksformer og for religionsutøvelse på norsk jord, kunne Giske ha styrket kirkens mulighet til å utvikle gode redskaper for å møte tidens kulturpolyfoni med kunstens åpenhet og lydhørhet. En kulturmelding med et svært praktisk og offensivt anslag var vedtatt av Kirkemøtet og hadde full ryggdekning i det meste av kirken og kulturlivet. Giskes svar var knapper, glansbilder og en byråkratisk struktur uten penger, mens han samtidig ribbet Opplysningsvesenets Fond som i praktisk er kirkens eneste arsenal for å møte situasjonen.
Nå er vår største kulturelle kraftkilde overlatt til jus og forvaltning, administrasjon og evaluering. Som om det dreier seg om en interesseorganisasjon. Det gjelder at kirken ikke oppfører seg som om den er akkurat det.
Statsapparatet har flyttet kirken over fra Kulturdepartementet og inn i Fornyelses- og administrasjonsdepartementet. Det har sine logiske årsaker som overflatisk sett bunner i statsrådskabalen. Det er likefullt beklagelig, og fremstår som et symptom på at religion ikke forstås som en del av den luften vi puster i, den kilden vi drikker av og de klærne vi går i. Den er blitt en ”sak” eller gjenstand som må håndteres og administreres i henhold til avtaler og jus.
Giske hadde med store ressurser til rådighet og med et markant klimaskifte i kirken, en historisk sjanse til å øke og styrke en bred forståelse for sammenhengen mellom religion og kultur. Den sjansen lot han ligge. Det er trist, for de kimene til konflikt, som både på et globalt og et lokalt nivå skaper angst og skepsis til innvandring og annerledeshet, henger sammen med en manglende forståelse og respekt for hverandres dypeste kulturelle røtter, og her spiller religionen en hovedrolle som i alt for mange sammenhenger overses.
Som sjef for et departement som har et bredt ansvar for kunstens mange uttrykksformer og for religionsutøvelse på norsk jord, kunne Giske ha styrket kirkens mulighet til å utvikle gode redskaper for å møte tidens kulturpolyfoni med kunstens åpenhet og lydhørhet. En kulturmelding med et svært praktisk og offensivt anslag var vedtatt av Kirkemøtet og hadde full ryggdekning i det meste av kirken og kulturlivet. Giskes svar var knapper, glansbilder og en byråkratisk struktur uten penger, mens han samtidig ribbet Opplysningsvesenets Fond som i praksis er kirkens eneste arsenal for å møte situasjonen.
Nå er vår største kulturelle kraftkilde overlatt til jus og forvaltning, administrasjon og evaluering. Som om det dreier seg om en interesseorganisasjon. Det gjelder at kirken ikke oppfører seg som om den er akkurat det.
Forslaget til ny salmebok for Den norske Kirke har blitt gjenstand for mye kritikk, og temperaturen i reaksjonene er høy. Det hevdes at prosessene går for fort og at reformiveren i kirken er for stor, likeledes at mange av salmene representerer for my undring og for lite tilbedelse. Enkelte kritiserer at forfattere som har stilt seg kritiske til kirkens lære er representert i det nye utkastet. Bjørgvin bispedømme går inn for at den gamle salmeboka beholdes og suppleres med nettbaserte tillegg.
Det er viktig at det finnes institusjoner i samfunnet som tar vare på tradisjoner og ikke lar seg altfor lettvint dupere av nye trender. Det er både utmerket og nødvendig at kirken med sin lange historie bevarer en vedvarende kontakt med sine dype røtter så vel på det estetiske som det teologiske området. Men forslaget til ny salmebok hvor alle de mest brukte og umistelige fra den gamle fortsatt er med ivaretar dette anliggende med god margin. I en tid hvor verdensdelene kommer hverandre dramatisk nærmere og tempoet i den kulturelle utviklingen akselererer med følbar styrke, er det snarere slik at utviklingen i samfunnet i alt for liten grad reflekteres i kirken.
Og i en tid hvor fundamentalismen er på fremmarsj i flere religioner enn vår, er det også viktig å ile til med kunstens åpenhet, undring og tro. For rett nok kan ingen frata salmene til Kingo, Dass, Brorson og deres arvtakere den betydning de har hatt og fortsatt har som formidlere av trosinnhold. Men kan hende har Den Hellige Ånd gjort sin virkning hos andre enn de som forstår troens univers ved hjelp av det nedarvede salmespråket? Og kanskje brenner troens flamme like sterkt hos alle som undrer seg over Guds storhet, kjærlighet og nåde, men flytter undringen ut, forbi de hevdvunne sannheters begrensninger og fattigdom? Også disse stemmer må ha en plass i kirkens rom, og mange av dem burde hatt det for lengst. Og hvorfor skal salmesjangeren reserveres noen kjente metaforer og estetiske verdier som er gjespende forutsigbare og trygge? Hvor lenge skal vi holde oss med en kompakt eurosentrisk salmetradisjon når den kristne verdens sentrum for lengst har forlatt Europa? Hvordan kan salmeboka manifestere sin plass som en del av samfunnets litterære skattkammer og ikke bare reduseres til et allsanghefte for menighetens gudstjeneste? Deler av det nye salmebokforslaget kan leses som et svar på disse utfordringene.
Verdens ytterpunkter har kommet hverandre nærmere. Mennesker reiser og flytter og beveger seg omkring på jorderik. Vi kan nesten snakke om en ny folkevandringstid. Vi er en befolkning av pilegrimer og veifarende, og mens verdens ledere og medienes mytomaner prøver å vise motsetninger og konflikter mellom Guds barn, viser våre hjerter at mennesket er det samme til alle tider.
Vi kan si at vi tilhører forskjellige religioner og tradisjoner. Vi kan si at vi tror forskjellig, men våre gjerninger avslører oss. Våre gjerninger viser at vi alle strever med å forsake mammon og tro på kjærligheten og nåden. Og troen på Guds nåde og den uttalte avhengigheten av den har vist seg å være mer utbredt og variert i verden enn den lutherske kristendomsundervisningen fortalte oss.
I Salmenes bok (Salme 145) står det: ”Stor er Herren, ja, høylovet er han, uransakelig er hans storhet”. I mange byer i verden uttrykkes det samme slik: ”Allah ou akbar”. Måtte disse ordene bli brukt som et uttrykk for frihet, slik den nye opposisjonsbevegelsen i Iran gjør det, ikke til makt og tvang slik det så altfor ofte skjer når mennesker tar Guds storhet og makt til inntekt og garanti for sin egen.
Gud har gjort seg avhengig av mennesket med alle sine svakheter. Det er en del av hans kjærlighets vesen. Men vi svarer så altfor ofte med å demonstrere en innbilt styrke. Og vi har så vanskelig for å leve med spørsmålene ubesvart og alle regnestykkene som ikke har noen svar. Vi tyr til modeller og systemer, vi vil tviholde på det som gjør krav på evig gyldighet, vi elsker kartet, men strever med terrenget. Disse tilbøyeligheter har drevet mange av oss til å tro mer på bøker av papir enn på en levende Gud. Men da glemmer vi at ordet er blitt kjøtt og for lengst har rømt fra bokrullenes verden, Da tror vi ikke på Den Hellige Ånd som veileder menneskene til den fulle sannhet og aldri slutter med det. I stedet kjøpslår vi med Gud om en endelig sannhet, putter ham i formler og gjør ham mindre og avhengig av maktstrukturer og styrkedemonstrasjoner. I dette stykket er det ingen religiøse systemer som ikke kan brukes i maktens tjeneste.
Guds storhet åpenbarer seg i det som er smått. Jesu liv og summen av alt han sa formidlet en direkte tilgang til Guds fang for alle fattige og oppriktige. Himmelriket er nær, sa han. Den som vil være størst blant dere skal være som et lite barn. Sannelig, i dag skal du være med meg til Paradis.
Hvis det er slik som noen hevder, at kirken har nøklemakten, at Jesus har betrodd kirken nøklene til Guds rike, så må vi sannelig se til å bruke dem til å åpne dører slik han gjorde. Det hviler et veldig ansvar på våre skuldre, hvis vi i stedet stenger folk ute og lar oss friste til å tilta oss makt fordi vi mener oss å besitte disse nøklene.
Iran er en trykk-koker. Et inferno av lengsel etter at kjærlighet, poesi, musikk, fantasi og alt annet som har vært holdt bundet i 30 år skal få slippe fri. Sterke følelser og behov syder under et lokk som endelig har vist at det har noen sprekker. Et av verdens mest brutale og nidkjære diktaturer er i ferd med å gå inn i en ny fase. For nå har folket fått den anledningen som trengtes til å mobilisere. Selv det lille fikenbladet av ”demokrati” landet holdt seg med viste seg å ikke fungere: Et valg mellom fire strengt utsilte kandidater uten utsikter til reell makt ble etter mangt å dømme manipulert. Den sittende presidenten Ahmadinejad passet på å styrke innenriksministeriet med sine egne folk kort tid før valget utropte seg selv til seierherre påfallende kort tid etter at valglokalene stengte. Han proklamerte seier med klar margin endog i motkandidatenes hjembyer. Han er en nyttig lakei for de mest konservative prestene som nå har avslørt at de klynger seg til makten for enhver pris. Men makteliten har også avslørt at den er delt, at ikke alle tror på den mest doktrinære versjonen av den islamske republikken.
Den massive protesten vi nå ser i gatene i Tehran og andre byer i det enorme landet i Midtøsten kan være spiren til et nytt Iran. Men det kan ta tid før landet får et styre som kan garantere folk noe som likner alminnelige menneskerettigheter. Ahmadinejads motkandidat Mousavi representerer en retning som bare ønsker en forsiktig moderert versjon av den islamske republikken. Et flertall av det iranske folk ønsker vidtrekkende endringer og en slutt på diktaturet.
Kunstnere og kulturarbeidere i hele verden må nå tre støttende til og vise at vi bryr oss om Iran. Flere prosjekter som bygger broer mellom perserne og Vesten vil bidra til en styrking av de demokratiske kreftene i Iran. Landet lider under kulturell isolasjon, til tross for at det har en kulturelite som er svært godt orientert om hva som foregår på de toneangivende kunstscenene i verden i dag. Det er interessant at det diskuteres om kunsten er for mett og lat og upolitisk i Norge i dag, og det er fint at Vetle Lid Larsen har satt i gang en debatt om dette. Men det kan fort bli navlebeskuende å bruke mye tid på et slikt ordskifte. Handling er det eneste som kan vise hva som er sant og usant i den debatten.
Kirkelig Kulturverksted har gjort en rekke prosjekter med utgangspunkt i Iran. Alle har et kunstpolitisk perspektiv. Det begynte med ”Lullabies from the Axis of Evil” og har fortsatt med ”Songs from a Persian Garden” og ”I am Eve”. Til høsten kommer en plate med kjærlighetsduetter mellom Mahsa Vahdat og den amerikanske bluesartisten Mighty Sam McClain, og i 2010 skal Mahsa gjøre en innspilling av klassiske, persiske sufidikt i samarbeid med Skruk.
Ordet livssynsnøytral har alltid fortonet seg som en umulighet. Sagt om stater, samfunn, personer, organisasjoner, partier, undervisning og begravelser er det fortsatt like absurd. Men det kan hende det går an å bruke ordet om rom og arkitektur.
Brukt i den sammenhengen kan ordet stå som et uttrykk for en god og nødvendig vilje i vår tid til å skape et inkluderende samfunn og uten at staten som sådan gjør et umulig forsøk å skille seg fra sine røtter. Regjeringen har utbedt en konsekvensutredning i forhold til at det i alle kommuner skal være et livssynsnøytralt seremonirom for ulike rituelle handlinger som ekteskapsinngåelse, gravferd og varianter av konfirmasjons- og dåpsliknende ritualer. Den 16. juni skal Samarbeidsrådet for Tros og Livssynssamfunn og Holocaust-senteret legge fram den rapporten som skal danne grunnlaget for hvordan staten skal legge til rette for at det finnes et mest mulig nøytralt sted for å feire de store overgangsritene i alle kommuner i landet.
Tanken med slike rom må jo være at mennesker skal fylle dem med sine egne tradisjoner, og under selve ritualet vil rommet med innhentede dekorasjoner og symboler og ikke minst handlinger fremstå som alt annet enn nøytralt. Og selv når det er ribbet for alt dette, vil det være av betydning at rommet har en inkluderende varme og bærer et tydelig avtrykk av det menneskelige. En hvit, steril boks vil kunne fremstå ”nøytral”, men hvem vil ønske å gifte seg eller følge sine døde til hvile i en iskald og steril ramme?
Det er et spennende og nødvendig arbeid i vår tid at arkitekter og kunstnere blir utfordret til å skape et rom som er vakkert, preget av dialogens vilje til åpenhet og kommuniserer et ja til respekt og menneskeverd, men uten å gjøre dette på en måte som forutsetter eller utelukker en høyere eksistens og en tidsakse som sprenger grensene for det livet vi kan se og sanse.
Den største hindringen i arbeidet med å følge opp kirkens kulturmelding er Kultur- og kirkedepartementet. Et skrekkscenario for forfatterne av ”Kunsten å være kirke” var at meldingens appell skulle munne ut i en papirflyttende patrulje av kulturkonsulenter ved bispedømmerådene. Nettopp det tvinges nå fram av departementet.
Den norske Kirke la i 2005 fram kulturmeldingen ”Kunsten å være kirke”. Den konkluderte med at det mangler bevissthet og kunnskap om hvordan kunsten og kirken kan samarbeide i gjensidig respekt og hvilket potensial som kan forløses ved en sterkere allianse mellom de to. Meldingens medisin var å etablere et nasjonalt kompetansesenter i armlengdes avstand til kirken med oppdrag å være en pådriver for en slik prosess og koordinere profesjonelle krefter innen feltet. Det var aldri tanken at dette skulle være et kontor for pengefordeling, men en kirkelig-kulturell idé-børs, nettverksbygger og spisskompetanse. Kirkemøtet bifalt kulturmeldingen, men vedtok å etablere slike sentra i flere deler av landet for å oppnå desentralisering. Tanken var å bygge på eksisterende miljøer som er operative og gi dem økt kraft til å utvide arbeidsområdet og virke samlende i forhold til det som er av tiltak i regionen. Og prinsippet om armlengdes avstand ble beholdt. Kirkerådet vedtok at et første senter skulle ligge i Oslo, i tilknytning til Kirkeakademiene og Kirkelig Kulturverksted. Så skulle aktuelle tilsvarende miljøer i andre landsdeler etter hvert danne et byggverk egnet til å gjøre noe koordinert for kirken og kunsten i Norge.
Det er en prøvelse å oppleve at folks lytting til musikk i økende grad foregår gjennom PC og telefon. Det er som å sitte på med en sjåfør som har dugg på frontruta og ikke gjør noe med det, og som velger å kjøre i tunnel for å ta en snarvei og dermed går glipp av den vakre naturen.
De nye ”lyttervanene” er egentlig ikke ”vaner”, men uvaner, og de får to drastiske konsekvenser. Begge har med kvalitet å gjøre Den ene dreier seg om lyd og den andre om musikalsk innhold.
Den første konsekvensen er at færre får en god opplevelse av en god innspilling. Selvsagt går det an å oppleve musikk via PC i fullformat fra tunge filer med god oppløsning av lydbildet og via gode høyttalere eller hodetelefoner koblet til PC’en. Men i de aller fleste lyttesituasjoner dreier det seg om filer lastet ned i mp3 eller andre lavoppløselige formater, og oftest lyttes det på bitte små pc-høyttalere, slik at dynamikken i musikken blir borte og dybden, høyden og de frekvensene som beveger hjertet og kiler sanseapparatet er uhørlige. Ikke rart at musikk for mange blir likegyldig bakgrunnsstøy. Konsertpublikum kan nyte fullformatet i konsertsalen, men hvor mange verdensnavn kommer til ”en konsertsal nær deg” i løpet av et år?
Den andre konsekvensen er at det ikke produseres like mye interessant musikk som før. Selvsagt går det an å kjøpe slik musikk redelig via lovlige ordninger. Men svært ofte er internett blitt en arena for piratkopiering og formidling av musikk uten at de som produserer musikken får oppgjør for bruken. Dette fører til at det ikke finnes investeringsmuligheter i ny musikk, og det gjør også at artister ikke får drahjelp av plateselskapene til å utvikle repertoaret sitt, men i økende grad må gjøre dette finansiert av egen lomme. Dette er ikke nødvendigvis noe stort problem for etablerte navn som kan leve godt av konserter og allerede har et publikum som er med på ”spleiselaget” på den måten. Men for debutanter er det kritisk., og for artister som utøver musikk som ikke får noen stor økonomisk uttelling på konsert- turnéfronten. Resultatet er at dette går på fornyelsen løs.
Utviklingen går i retning av at musikkforretninger med et bredt utvalg blir nedlagt, og de som blir igjen forbeholder seg returrett på alt de tar inn og velter hele ansvaret for den økonomiske risikoen på et synkende antall plateselskap. I et langsomt tempo nærmer også den vestlige verden seg det som før var de fattige lands situasjon, nemlig at musikkbransjen ikke eksisterer. Folk piratkopierer, eller sender filer til hverandre, og det meste av det som er igjen av salg foregår i tilknytning til konserter. Lover for opphavsrett og copyright blir mer og mer uinteressant, for markedet er mer og mer svart.
Om et antall år kan man frykte at vil folk spørre: Hvor ble det av den gode musikken? Den viktige, den som sa oss noe nytt? Hvor ble det av det uhørte? Det som overrasker? Det er grunn til å frykte at bortsett fra de få unntakene som heldigvis alltid vil komme, og som vil dukke opp i det skjulte, på obskure konsertscener mot alle odds, så er den gode, overraskende og viktige musikken noe som hører fortiden til, og et uendelig antall billige kloninger av tidligere suksesser resirkuleres i det uendelige.
Spørsmålet i dag er: Tas denne kulturpolitiske utfordringen alvorlig nok av myndighetene våre? Av en kritisk presse? Eller for den sakens skyld av oss alle?
Kulturmeldingen for Den norske kirke ”Kunsten å være kirke” som kom i 2005 lanserte ideen om et frittstående nasjonalt kompetansesenter for kunst og kirke, med armlengdes avstand til de kirkelige strukturer, som en måte å sette fart i en sårt tiltrengt bevisstgjøringsprosess på. Kirkemøtet ville ha et desentralisert opplegg, men holdt på tanken om å knytte arbeidet til eksisterende, frie miljøer som jobber i feltet. Så kom Giske på banen og snudde det hele på hodet. Han kalte kulturmeldingens og kirkemøtets opplegg byråkratisk og ønsket at alt skulle knyttes direkte til bispedømmekontorene(!) Hans departement har bevilget penger til et antall rådgivere direkte under biskopene. Det hele skal koordineres av en rådgiver ansatt i kirkerådet. Nå er vedkommende ansatt og heter Turid S Myrholt. Hun er rekruttert fra kirkerådets egne rekker og har vært ansatt i diverse stillinger i Kirkens Hus siden tidlig på 90-tallet.
Slik det hele nå en gang er blitt, kan vi ikke annet enn ønske henne lykke til i denne viktige stillingen, selv om vi nok opprinnelig hadde forventninger om en noe åpnere struktur og kanskje at noen flere dråper ufortynnet kunstnerblod hadde flytt inn i dette arbeidet og bidratt til større uforutsigbarhet.
I de første ukene av januar var Rim Banna i Norge og spilte inn en plate med palestinske barnesanger. Hun har fått en pengegave og ville bruke den til dette og prøve å få delt ut musikken gratis til barn i flyktningleirer i Libanon, Jordan, Gaza og på Vestbredden. Å spille inn sanger for barn av palestinske flyktninger var en meningsfull ting å gjøre mens bombene regnet over Gaza. Kirkelig Kulturverksted skal samarbeide med Kirkens Nødhjelp når det gjelder distribusjon av plata”.
Sangene Rim ville spille inn er glade sanger. Om dyr, blomster, fugler, sol og det gode regnet som får liv til å spire. Platen skal ut i april og er blitt både feststemt og full av håp. Palestinske flyktningbarn blir systematisk fortalt at de verken har noen fortid (Det hevdes av Israel at Palestina har aldri eksistert som identitet) eller noen fremtid (Flyktningproblemet har stoppet flere av forsøkene på fredsavtaler). Barnesangene til Rim imøtegår på en stillferdig og gledesfylt måte begge deler, ikke ved politisk agitering, men ved sangenes blotte eksistens, og at de læres og synges av barna.
Og publikum her i Norge kan også vente seg en humørfylt, melodiøs og vakker plate som kan glede oss også, selv om de fleste av oss må nøye oss med de engelske oversettelsene i omslaget for å forstå poesien.
CNN er et av de mediene som setter dagsorden for internasjonal politisk journalistikk. Det har derfor vært interessant å betrakte CNNs dekning av krigen i Gaza den første helgen i det nye året mens konflikten har utviklet seg til en invasjon. Angsten for å si noe som kan tolkes som en sympati med palestinerne er til å ta og føle på. Det offisielle USA uttaler seg i korthugde setninger om Israels rett til selvforsvar, og de gjør det nesten uten motspørsmål. At innbyggerne i Gaza i årevis praktisk talt har vært holdt i et stort friluftsfengsel av israelerne nevnes ikke. Konflikten omtales som om den er en krig mellom to likestilte stater, hvorav den ene ledes av terrorister. Når det meldes om protester over hele verden, presenteres det som om like mange støtter og kritiserer Israel. Og de som kritiserer er folk som løper ut i gatene og brenner flagg. Man må følge våkent med for å legge merke til at de demonstrasjonene som forekommer til støtte for Israel nesten utelukkende foregår i USA og Israel. At verden for øvrig stort sett er himmelropende i sin protest mot Israels voldsomme og overdrevne aksjoner skyves ut av bildet.
At Israel bærer et hovedansvar for at det nå er blitt meningsløst å snakke om Palestina som en fremtidig selvstendig stat er utenfor CNNs horisont. Aldri, bortsett fra i munnen på mennesker som fremstilles som ekstremister og erklærte fiender av Israel, forekommer ord som apartheid eller massakre på CNN. Og kanalens journalister arbeider under et regelverk som forbyr dem å bruke ordet ”okkupasjon” om Israels politikk.
Det er alvorlig at en så viktig premissleverandør for journalistikkens dagsorden som CNN er så langt unna det man vanligvis forstår med fri journalistikk. Propaganda er en mer presis beskrivelse av deres dekning av det som nå foregår i Gaza. Ekstra alvorlig blir det når vi vet at CNN sammen med enda mer ensidige nyhetskanaler som FOX News er hovedkilde til den informasjonen som tilflyter de fleste amerikanere. Mye av grunnen til at FN er handlingslammet i forhold til konflikten i Det Hellige Land ligger som kjent i den amerikanske motstanden mot resolusjonsforslag som kritiserer staten Israels politikk.
Ord er vanskelig. Ord kan låse eller åpne. Iblant kan man i vår tid oppleve at ord for det meste står i veien. At de er støy. Vår tid renner over av ord. Og risikoen for at du ville ha mer utbytte av å lukke øynene enn å la dem følge de linjene du sitter og leser akkurat nå, er meget høy. Men du kan ikke vite sikkert. Kanskje ligger det noen ord på lur lenger nede i teksten som gjør dette øyeblikket gyllent. Vi forsøker oss alltid på nye måter med ord. Vi prøver å si det viktige, det som gjelder, det som forandrer noe eller noen. Eller i det minste holder liv i flammen. For ord ligger så hendig til for oss mennesker. Det er noe som bor i begrepene morsmål og hjertespråk som forteller noe om den direkte linjen ord kan gi mellom det dypeste laget i oss og dem vi omgås. Noe som ble sagt oss i kjærlighet da vi var bitte små, lagrer seg inne i oss og gjør oss kanskje mer enn noe annet til mennesker og medmennesker.
Og så er det dette underlige, at ord som ingen vil høre på i øyeblikket kan vise seg å åpne dører i en fjern fremtid. På samme måte som ord fra glemte eller bortgjemte skrifter fra fortiden kan tale til oss i dag, doggfriskt og stofflig, som om de kommer med noe nytt, noe sterkt nåtidig, eller endog som en stemme fra fremtiden….
Ta derfor sjansen på å lese disse ordene fra 1300-tallet, skrevet av Hafez, en persisk dikter fra byen Shiraz. Og husk mens du leser at det er adventstid, en tid hvor vi venter på frelseren, og at han som skrev var muslim og kunne Koranen utenat.
Noen vil komme Et dikt av Hafez oversatt av Mahsa Vahdat og Erik HIllestad
Å hjerte, det er godt nytt at noen som eier Jesu pust vil komme Ved duften av hans ånde forstår vi at et noen vil komme
Gråt ikke over atskillelsens smerte, for i går kveld brakte jeg et ønske, og jeg mottok et tegn på at en frelser vil komme
Jeg er ikke den eneste som fylles av glede over flammen på Sinai Dit var det med håp om å se flammen at også Moses ville komme
Ingen vet hvor den elskedes bolig er Alt vi vet, er at vi hører lyden av bjeller ved karavanens komme
Skjenk en slurk vin, for til den sjenerøses skjenkested vil alle som har et savn komme
Hvis den elskede vil besøke den syke, så fortell at vi fortsatt kan høre ham puste, den elskede må derfor skynde seg å komme
Spør om hvordan denne hagens nattergal har det, for fra et bur hører jeg lyden av sukk komme
Å venner! Den elskede vil jage Hafez’ hjerte En hauk som jager en flue vil komme
Ord er vanskelig. Ord kan låse eller åpne. Iblant kan man i vår tid oppleve at ord for det meste står i veien. At de er støy. Vår tid renner over av ord. Og risikoen for at du ville ha mer utbytte av å lukke øynene enn å la dem følge de linjene du sitter og leser akkurat nå, er meget høy. Men du kan ikke vite sikkert. Kanskje ligger det noen ord på lur lenger nede i teksten som gjør dette øyeblikket gyllent. Vi forsøker oss alltid på nye måter med ord. Vi prøver å si det viktige, det som gjelder, det som forandrer noe eller noen. Eller i det minste holder liv i flammen. For ord ligger så hendig til for oss mennesker. Det er noe som bor i begrepene morsmål og hjertespråk som forteller noe om den direkte linjen ord kan gi mellom det dypeste laget i oss og dem vi omgås. Noe som ble sagt oss i kjærlighet da vi var bitte små, lagrer seg inne i oss og gjør oss kanskje mer enn noe annet til mennesker og medmennesker.
Og så er det dette underlige, at ord som ingen vil høre på i øyeblikket kan vise seg å åpne dører i en fjern fremtid. På samme måte som ord fra glemte eller bortgjemte skrifter fra fortiden kan tale til oss i dag, doggfriskt og stofflig, som om de kommer med noe nytt, noe sterkt nåtidig, eller endog som en stemme fra fremtiden….
Ta derfor sjansen på å lese disse ordene fra 1300-tallet, skrevet av Hafez, en persisk dikter fra byen Shiraz. Og husk mens du leser at det er adventstid, en tid hvor vi venter på frelseren, og at han som skrev var muslim og kunne Koranen utenat.
Noen vil komme Et dikt av Hafez oversatt av Mahsa Vahdat og Erik HIllestad
Å hjerte, det er godt nytt at noen som eier Jesu pust vil komme Ved duften av hans ånde forstår vi at et noen vil komme
Gråt ikke over atskillelsens smerte, for i går kveld brakte jeg et ønske, og jeg mottok et tegn på at en frelser vil komme
Jeg er ikke den eneste som fylles av glede over flammen på Sinai Dit var det med håp om å se flammen at også Moses ville komme
Ingen vet hvor den elskedes bolig er Alt vi vet, er at vi hører lyden av bjeller ved karavanens komme
Skjenk en slurk vin, for til den sjenerøses skjenkested vil alle som har et savn komme
Hvis den elskede vil besøke den syke, så fortell at vi fortsatt kan høre ham puste, den elskede må derfor skynde seg å komme
Spør om hvordan denne hagens nattergal har det, for fra et bur hører jeg lyden av sukk komme
Å venner! Den elskede vil jage Hafez’ hjerte En hauk som jager en flue vil komme
Vi står foran en sesong med julekonserter. Julekonserter i norske kirker er et fenomen. Konserter i adventstiden har selvsagt vært der i all overskuelig fortid. Men mengden konserter og størrelsen på tilstrømmingen er av ganske ny dato, og det er den massive oppslutningen som gjør julekonsertene til noe unikt. Nylig kom det ut en bok på Universitetsforlaget med tittelen ”Julekonserer”. Forfatterne Anne Løvland og Pål Repstad hevder i den at julekonsertene bidrar til å opprettholde folkekirken. De omtaler dem som et ”ritual for følelsesmessig energi”.
Parallelt med julekonsertene pågår det et annet ritual. Det forrettes av pressen, og energien i dette ritualet har mer med hodet enn hjertet å gjøre. Det går ut på at julekonsertenes artister og arrangører i november stilles til veggs som kommersielle og pengegriske. En rekke sannhetsvitner bringes inn, gjerne artister som i inneværende sesong ikke er ute på turné, noen kirkemusikere, kredible rockemusikere eller andre representanter for en slags presseoppnevnt ”høykultur” utstøter noen moralske fnys. Samtidig tjener de samme avisene store summer på julekonsertenes store og fargerike annonser. Så begynner turneene, og terningkastene kommer i de fleste aviser, bilder av kjendisene øker avisenes omsetning enda noen hakk, og stemningen er atskillig mer jovial. Det rapporteres om rekordhøy oppslutning, og jo nærmere vi kommer julaften jo mindre interesserte blir media i å lete etter folk som løfter den moralske pekefingeren.
Dette ritualet gjentar seg fra år til år, for overalt hvor noen tjener penger, går media inn i en tilstand av vekslende mistenksomhet og beundring, også kalt dobbeltmoral. Uansett er også dette blitt en del av adventstidens kollektive dramaturgi. Og uten å forvente at det noensinne opphører, må det være tillatt å bemerke at det ritualet som julekonsertene selv har skapt, det som gir følelsesmessig energi og opprettholder folkekirken, har mindre preg av spastiske øvelser. Og det hører til utenkelighetene at krefter som styres av hodet kan måle seg med hjertets energi i juletiden.
Klikk her
for utskriftsvennlig versjon
