Logo: KKV
  • Nyheter
  • Musikk
    • Musikk-klubben
    • Demo
    • Utgivelser
  • Nettbutikk
  • Kunst
    • Gaver og kort
    • Rom og utsmykning
    • Utstillinger
  • Om KKV
    • Kontaktinfo
    • Historien
    • Uro
    • Dialog
    • Frigjøring
    • Leder
  1. Forside
  2. Nyheter
Logo: KKV
  • Nyheter
  • Musikk
    • Musikk-klubben
    • Demo
    • Utgivelser
  • Nettbutikk
  • Kunst
    • Gaver og kort
    • Rom og utsmykning
    • Utstillinger
  • Om KKV
    • Kontaktinfo
    • Historien
    • Uro
    • Dialog
    • Frigjøring
    • Leder
  1. Forside
  2. Nyheter
 

Nyhet


04/10/11

Folk trenger musikk og musikk trenger folk

Dagens Næringsliv trykket 24.sept en artikkel om CD-salgets fall og streamingtjenestens vekst og hvordan dette fører til at den norske delen av musikkbransjen mister en bærekraftig verdikjede. Utviklingen gjør at det etter hvert blir umulig å finansiere innspillinger i Norge ved hjelp av markedet. I artikkelen beskrives KKV som det største uavhengige, norske plateselskapet, et av de mange som i løpet av få år kan komme til å gå under.Bortsett fra å applaudere den generelle delen av informasjonen og nøkternt konstatere at tidene er vanskelige og at musikk generelt formidles for billig for tiden, så har KKV også noen positive utviklingstrekk å anføre:Det er for det første veldig interessant dersom de multinasjonale selskapene nå snart erklærer CD’ens død slik flere har spådd de vil gjøre før sommeren 2012. Det innebærer i så fall at KKV vil få en ny situasjon, der vi blir et betydelig selskap i et viktig nisjemarked. Folk vil ikke uten videre kvitte seg med CD-spillerne, så i overskuelig tid vil det være behov for at noen produserer et fysisk produkt som også er visuelt spennende og godt å holde i, som en bok. Sammen med en rekke andre selskaper i inn og utland vil vi fortsette å svare på artistenes behov for å komme ut med album, ikke bare enkeltspor. Og dette kan vi endog samarbeide med streamingselskaper som Wimp om. Vi har også notert en tydelig økende interesse for vinylplater og trykker en rekke fra katalogen vår og også enkelte nyutgivelser i LP-formatet.For det andre vil vår kjære musikk-klubb få en økt betydning. Vi vil satse på å gjøre den så attraktiv som mulig for alle medlemmer, i tro på at det ikke bare er prisen, men tilhørigheten og tilgangen på gode musikkprosjekter som avgjør medlemskapet. Vi forsøker i jevnt tempo å skape en overgang til en mer nettbasert klubb, men fortsetter likevel med Musikk Nytt i papirform, om enn i noe mindre format enn tidligere for de fleste utgivelser.For det tredje har KKV utviklet konseptet Kulturkirken Jakob gjennom de siste 11 årene. Dette vokser i bredde og omfang og er et verdifullt supplement til virksomheten som sammen med billedkunstformidling og drift av et management gir KKV en større bærekraft enn selskaper flest.Vi vil nok fremover holde utgivelsesfrekvensen noe lavere enn vi gjorde før: Nærmere 10 utgivelser i året enn 20, men der har vi allerede vært i 2 år nå. Vi må også sikre oss at et flertall av utgivelsene er forhåndsfinansiert av fonds, private sponsorer eller bistandsorganisasjoner som ønsker samarbeid. Men også det er en vei vi for lengst har slått inn på, og det har vist seg å ikke gjøre repertoaret vårt mindre spennende.På sikt er det likevel også helt avgjørende at vi sammen med den øvrige delen av musikkbransjen og kulturmyndighetene makter å skape en bred, bærekraftig og varig norsk verdikjede for musikk. Den omstillingsprosessen vi er inne i nå vil ta tid. Men fordi folk alltid trenger ny musikk og ny musikk alltid søker nysgjerrige lytterne, vil vi lykkes.  Erik Hillestad

Les mer

Nyhet


04/10/11

Kirkebyggene er folkekirkens redning

Kirkene er skattekamre og historiebøker, tredimensjonale bilder på hvordan folk har levd, elsket, grått og håpet gjennom århundrene. Ingen andre byggverk i landet bærer et mer mettet avtrykk av kollektivt levd liv, ingen andre gjenstander av mineraler og cellulose er et slikt destillat av identitet og historie. Kirkene er en fabelaktig sammensmelting av fortid og nåtid, ånd og materie, tid og evighet.   Når vi får en ny kirkeordning med løsere bånd mellom kirken og stat/kommune, er det mildt sagt spennende å se hva som skjer med folks tilhørighet til kirkebyggene. Den sterke tilknytningen de fleste i dag viser i praktisk utøvelse av religion og trosliv henger nøye sammen med noe så fysisk som et kirkebygg med alt det inneholder av bilder og farger, arkitektur og akustikk. Og dette er slett ikke noe vi skal ta for gitt i enhver tenkelig fremtid. Mye avhenger av hvordan det prioriteres blant dem som er satt til å forvalte kirkene.   Med undring har vi fulgt utviklingen av kirkerådets satsninger i de siste årene. Den svake forståelsen for kirkebygningenes og kunstens betydning og mulighet i trosopplæringsreformen og den sterkt menighetsbaserte profilen på oppfølgingen av kulturmeldingen ”Kunsten å være kirke”, kan tyde på at Rådhusgaten 1-3 mangler syn for at troslivet er noe større enn menighetsliv og noe annet og mer enn en åndelig, aktivitetsbasert størrelse. Vi savner en uttalt forståelse for noen fysiske og sanselige komponenter som krever djerve satsninger og investeringer i kvalitet og profesjonalitet, og vi savner tillit til folk og initiativ som er utenfor kirkelige strukturers kontroll.   Norge er et unikt land når det gjelder oppslutning om kirken. En hærskare av artister og kunstnere som tar byggene i bruk på eget initiativ er ingen selvfølge. At kunstinstitusjoner er interesserte i å bruke dem til oppsetninger, konserter og utstillinger likeledes. Og at folk spontant søker til kirkene kollektivt i sorgens og tragediens stund henger sammen med den samme forståelsen av bygningenes kraft og rom for det ordløse. Men når kirken skal velge strategi i forhold til kunst og kultur, velger kirkerådet å se bort fra mange av disse impulsene. Ved å gjøre ”menighetskjernen” til subjekt for alle satsninger og målinger og ikke våge å stole på det allmenne prestedømme vi bekjenner oss til i luthersk kristendom, er faren for en forvitring av samspillet mellom folk og kirke stor.    Skrekken er at menighetsråd og fellesråd med all makt over kirkene i økonomisk trange tider bare tenker økonomisk og pedagogisk og ikke gis redskap og impulser til å forstå hvilken besøkelsestid vi er inne i når kunstlivet begynner å tro på kirkerommenes umålelige kvaliteter.   Kirkebyggene er folkekirkens redning. En mangel på sans for troens fysiske uttrykk kan bli dens undergang.   Erik Hillestad

Les mer

Nyhet


16/03/11

Olavsfestdagene

Olavsfestdagene er knutepunktfestival med kirkemusikk som hovedprofil. Dette brede og folkelige arrangementet ved Olsoktider i Trondheim har i løpet av de 11 åra de har hatt knutepunktstatusen, kjempet seg fram til en posisjon som en av de festivalene det er mest spennende å samarbeide med. En av grunnene til dette, sett fra vårt kulturkirkehold, er den romslige måten de definerer begrepet kirkemusikk på.Nå er festivalen under evaluering, og det er både rett og riktig. De mottar et større millionbeløp hvert år av staten for å utføre sin oppgave, og de må selvsagt leve opp til forventningene dette skaper.Det er imidlertid noe besynderlig at Kulturdepartementet i evalueringsperioden, før resultatet foreligger, aktivt sender ut oppfordring til konkurrentene deres om å søke å overta statusen som knutepunktfestival innen kirkemusikk. Og det skjer samtidig som de samme konkurrenter har blitt bedt om å avgi en uttalelse om hvorvidt Olavsfestdagene innfrir.Dersom Olavsfestdagene jevnt over betraktes som et mislykket tiltak som knutepunktfestival har vi full forståelse for at departementet ser seg om etter andre løsninger, men det er vanskelig å se at den Trondheim-baserte kirke- og folkefesten som nå har fått økonomien på fote og har landets flotteste arenaer og en bred og spennende forståelse av sitt mandat står for fall. En så aktiv oppfordring til å melde et kandidatur for å overta posisjonen, lenge før noen konklusjon er trukket er noe annet enn en alminnelig sunn tilrettelegging for konkurranse. Det er en usunn form for splitt- og hersk-politikk som bl.a. fører til at troverdigheten i de uttalelser som konkurrentene gir om Olavsfestdagene svekkes, fordi det kan ligge så åpenbare vikarierende motiver til grunn for evalueringen.Erik Hillestad

Les mer

Nyhet


06/03/11

Beslutningsmaskinen

- Vi driver en beslutningsmaskin som produserer politiske beslutninger hver eneste dag, sa Ivar Vigdenes, politisk rådgiver i Olje og energidepartementet til Dagsnytt 18. den 2.mars. Han ble konfrontert med påstander om at regjeringen presenterer vanskelige avgjørelser i ly av ski-VM. Og han kunne ikke beskrevet regjeringen mer treffende.Maria Ameli, Hardangermaster og Mongstad. Tre stikkord som får den norske regjeringen til å fremstå som en kald og upåvirkelig maskin.Det er ikke enkelt å forholde seg til en maskin som har alle økonomiske gravitasjonskrefter på sin side. Hardangersaken og Mongstadsaken er saker som med all tydelighet viser at når beslutningstakere ikke lar hjertets stemme lyde, men endimensjonalt lar alt bero på resonnementer som støtter seg til tall framfor menneskelig klokskap, da får vi en umenneskelig politikk. I Marie Ameli-saken og et ukjent antall liknende saker er prinsipper og prestisje viktigere enn menneskeskjebner.Og nesten alltid er det angsten for å bruke for mye penger og oppfyllelsen av ett eller flere av maktens regnskaper som er drivkraften bak beslutningsmaskinens bulder gjennom landet.Dette er provoserende for alle som har et hjerte å tenke med. Det er ufattelig for en bankende og blodig muskel i et menneskeliv som bare har noen få år på denne kloden til å virkeliggjøre livets mening og hensikt, at et skattkammer av rikdom og resurser som vår land er, ikke skal kunne fostre større statsmannskunst enn en som hylles av regnemaskiner og revisorrapporter.Lytt til sangene og diktene, se på faklene som brenner, ta inn eimen av en klode som forgiftes og svetten av de mange slitne som kjemper for å slippe unna et liv i fornedrelse. Om ikke noe av dette virker, ja da er du en beslutningsmaskin eller en taus betrakter som rammes av minst ett av de to verste skjellsordene som finnes. Snusfornuftig og likegyldig.Erik Hillestad

Les mer

Nyhet


01/02/11

Kulturkirker øker

Vårt Land hadde den 28.januar en bredt anlagt artikkel som fortalte at kulturkirkebegrepet er i ferd med å erobre terreng i Den norske Kirke. Kulturkirken Jakob var den første kulturkirke i landet og ble åpnet 18.februar for 11 år siden.Det er gledelig at mange har begynt å bruke begrepet og ser verdien av kunst i kirken og kirke i kunsten. Det er et håp at vi i løpet av dette desennium vil oppleve at de aller fleste byer og sentra i landet har en eller flere kulturkirker, og at kirkebygg på steder hvor antallet menighetskirker er større enn befolkningsgrunnlaget gir behov for, kan få en tilsvarende funksjon som Jakob. Det er langt bedre enn å avsjele kirkene og gjøre dem til hoteller, restauranter eller leilighetskomplekser, slik vi har sett eksempler på i andre land.For det første er en kulturkirke en manifestasjon av den dype samhørigheten mellom kirken og kunsten. For det andre er det godt å ta vare på kirkene som symbolbygg og forvaltere av arv og verdier, framfor en funksjonalistisk og pragmatisk nyttetenkning omkring bygninger som engang ble viet til en visjonær ide. Når det nedarvede gudsordet transformeres og flyter inn i dristige og uforutsigbare, frie kunstneriske uttrykk midt i blant oss, er vi tross all risiko dette innebærer, kanskje nærmere inkarnasjonens mysterium enn i mang en vakker preken som har alt på det tørre i forhold til autorisert teologi.Men samtidig er det viktig at begrepet kulturkirke ikke blir utvannet til å bety alle kirker som iblant har et kulturarrangement. Det blir for lettvint. En kirke kan ikke bruke begrepet kulturkirke uten at det er en aktivitet der som tar kunsten og kunstnere på alvor. Det betyr en åpenhet for kunstens premisser om frihet og dristighet og en annen forståelse av kunst enn en dekorativ og ”estetisk” funksjon eller en rent instrumentell tenkning der kunstneriske uttrykk primært skal tjene en forkynnende agenda. Hvis ikke Kirken med stor K fastholder dette mister den troverdighet som aktør på kunstfeltet.Vi minner om 10 bud for en Kulturkirke som undertegnede framførte i 2004 under forberedelsene til dannelsen av Norges 2. kulturkirke; i Valestrand i Sunnhordland:1. En Kulturkirke skal være en aktiv pådriver for andre kulturarrangementer i kirken enn gudstjenesten.2. En kulturkirke skal leve i dialog med kunstscenen i nærmiljøet.3. En Kulturkirke er opptatt av å være en naturlig scene for samtidskunsten.4. En kulturkirke respekterer og markerer kirkens annerledeshet5. En kulturkirke er våken for at kirkerommet er ladet.6. En kulturkirke ser på kunsten som en kraft vi skal la oss utsette for.7. En kulturkirke rommer lekende mennesker8. En kulturkirke forstår at den også er tradisjonsbevarer, identitetsmarkør og forvalter av stedets kulturtradisjoner.9. En kulturkirke møter kunstnerne med tillit.10. En kulturkirke tillater at det bannes i kirken. Erik Hillestad

Les mer

Nyhet


12/01/11

Mimeta

Bistandsorganisasjoner er viktige samarbeidspartnere når man arbeider med kulturprosjekter langs aksen sør – nord. Kirkelig Kulturverksted har gjennom tidene samarbeidet godt med Kirkens Nødhjelp, Strømmstiftelsen, Røde Kors, Care Norge og Worldview om en rekke prosjekter. Dette er samarbeidsforhold som vi ønsker å styrke og videreføre.Ikke til forkleinelse for noen av de andre, men nå har den ene av disse organisasjonene foretatt et kvantesprang som fortjener en spesiell blomst. Strømmestiftelsen har i samarbeid med Vest-Agder Fylkeskommune opprettet kultursenteret Mimeta som har som spesialoppgave å jobbe med kunst og kultur. Dette er en organisasjon som har som primæroppgave å støtte kunstnere og kulturmiljøer i sør og samarbeide med kulturtiltak som støtter kulturutveksling mellom sør og nord. Mimeta ser kulturens egenverdi og betydning som en kraft i arbeidet med utvikling av land, folkegrupper og enkeltmennesker. Derfor vil den styrke artister fra sør og bistå deres partnere i Norge.KKV tegnet i 2005 en langsiktig samarbeidsavtale med Strømmestiftelsen om noen konkrete kulturprosjekter der kultur, ikke som middel til ”fundraising”, men som egenverdi og basis for menneskelig og sosial utvikling sto i høysetet. Avtalen førte til at prosjektene ”Songs Across Walls of Separation” (Div. artister), ”Scent of Reunion” (Mahsa Vahdat og Mighty Sam McClain), ”Imagine Africa” (Div. artister), “I vinens speil” (SKRUK og Mahsa Vahdat) og ”My Roots” (Suzanna Owiyo) ble muliggjort.Mimeta (http://www.mimeta.org/) overtok nylig Strømmestiftelsens plass i avtalen med KKV, og I disse dager undertegner vi en fornyet avtale for de nærmeste årene, og flere kunstarter enn musikk står på trappene. På vår felles agenda står en spesiell støtte til enkelte artister i Sør som fortjener større nedslagsfelt i sine egne land og internasjonalt.Det er et håp at Mimetas virksomhet og ikke minst deres vyer om kunstens betydning og egenverdi kan være en inspirasjon også for andre bistandsorganisasjoner.Erik Hillestad

Les mer

Nyhet


09/12/10

Å grave sin egen grav

Å selge plata si fra første dag for 99 kroner er det samme som å si at dette er noe dritt. Det er ikke stort mer verd enn plasten og pappen det er pakket inn i.Det er ille at folk stjeler musikk på nettet. Men det er mye verre at artister og plateselskap devaluerer seg selv og erklærer at musikk skal være så billig at du nesten ikke merker at du kjøper den.Nå har enkelte plateaktuelle begynt å bli så desperate for å komme på nye salgstiltak at de pisser i buksa for å holde varmen. Det foregår ved at de hopper over alle tradisjonelle salgsledd og legger musikken sin i bunker på Coop og Rema til spottpris. Dermed undergraves de få som er igjen til å satse på salg av musikk, og vi går enda en omdreining i den nedadgående spiralen musikkbransjen har gjennomgått de siste åra. Neste gang, når alle returene er talt opp og løgnene om høye salgstall er kamuflert så godt som mulig for ettertiden og de igjen kommer med en nyhet, er det et stort spørsmål om det er noen der til å ta den inn og tilby den for salg. For da kan det være en annen artist som er den ene utplukkede som får ligge i hauger og okkupere plassen ved kasseapparatet på Coop. For ikke å snakke om alle tidligere utgivelser artisten og plateselskapet har lyst til at folk skal interessere seg for. De blir ikke tilgjengelige som annet enn noen kjipe, konturløse lydsvermer i cyberspace den dagen den siste platebutikken legges ned.I tillegg til å grave sin egen grav, graver de også resten av bransjens massegrav. Det er en fattig trøst om de oppnår å få en vakker, forgylt enkeltgrav ved siden av den store, så lenge ingen gidder å legge blomster på noen av dem. Hvorfor skal man vise noen ærbødighet for folk som ikke engang visste å verdsette seg selv? Erik Hillestad

Les mer

Nyhet


12/11/10

Politisk styrt kunstproduksjon

Er det kunstnerne eller politikerne som skal avgjøre hva slags kunst som skapes?Denne problemstillingen er ikke ny, men den er blitt ganske akutt i den senere tid. Å gjennomføre kunstprosjekter koster penger. Mange prosjekter innen samtidskunst krever store investeringer, enten vi snakker om installasjoner, sceniske oppsetninger, konsertturneer eller CD-innspillinger. Ofte stilles det krav til teknisk personell og utstyr, kurator, research med høye reisekostnader og dokumentasjon. Ofte er prosjektene i vår tid multinasjonale, og få kunstnere er i stand til å punge ut til dette uten solide garantier fra en statlig eller i hvert fall offentlig institusjon. Dersom man ikke baserer økonomien på et marked, vel å merke.Kunstnere eller produsenter som ser seg om etter penger fra det offentlige må som regel vri prosjektene sine i retning av en fremherskende politikk dersom de skal ha håp om å få tilskudd. Dette er blitt strammere enn før, og sett fra en skattebetalers synspunkt kan det jo fortone seg som betryggende. At folkeflertallet skal kunne påvirke hvilken kulturpolitikk som føres høres jo ut som en viktig del av et demokrati.At det er visse ord som dermed forløser penger, slik som flerkulturell, kvinneperspektiv, dialog og minoritet er notert av mange kunstnermiljøer. Og vi har fått en knallhard konkurranse blant mange kunstprodusenter om å fremme prosjekter der disse honnørordene kan brukes i innholdsbeskrivelsen.Men er det like sikkert at dette gagner kunsten og i siste instans folket? Får kunsten den funksjonen den skal ha i et samfunn dersom det meste av den delen av den som koster penger gjenspeiler politikernes vilje?I vår tid er det mye kunst som blir til i et internasjonalt forum. Kunstnere samarbeider over landegrenser mer enn noen gang, og mange norske kunstnere har et stort internasjonalt nettverk. Når de få fondene i Norge har oftest er skapt for å fremme norsk kunst og norske kunstnermiljøer, faller mange viktige prosjekter utenfor, fordi innslag av bidragsytere som ikke bor i landet er for stort for de statuttene de bevilgende instansene styrer etter.Når så kulturpolitikken i økende grad søkes samordnet og mer og mer av det kunstneriske skjønn som forvalter statens kunstbudsjetter legges under kulturrådet, øker disse problemene ytterligere. Hadde vi stått overfor en hel vifte av ulike fonds og stiftelser med en variasjon i policy og vedtekter, hadde det for en kunstner eller en kunstprodusent vært større grad av frihet. Men vi har svært få steder å gå. Sponsing er i praksis lite realistisk å basere seg på med mindre man har et etablert navn og et ganske forutsigbart nedslagsfelt. Og hvor spennende kunstutvikling blir det av det?Det er behov for fleksibilitet, smidighet og nytenkning blant alle som styrer pengesekker som er der for å støtte kunst. Let etter hjerteprosjektene! Se forbi konstruksjoner som er skapt for å forløse midler ved å kjærtegne politikeres øreganger med de riktige ordene!Det er også behov for en større variasjon av bevilgende fonds og stiftelser. En kulturpolitikk som ikke blir en monolitt, men jobber aktivt for en bred vifte av aktører, vil støtte den frie kunsten vi trenger som motkraft til ensretting og forutsigbarhet. Erik Hillestad

Les mer

Nyhet


20/10/10

Forenklingens felle

Det sies at hvis du har vært i et nytt land i en uke, ønsker du å skrive en hel bok om det Har du vært der en måned, nøyer du deg med et brev. Men etter et år lar du det bli med et postkort. Jo dypere vi trenger inn i en virkelighet, jo mer forstår vi at vi ikke forstår. Kompleksiteten øker, og med den forvirringen og ydmykheten. Denne erkjennelsen kan gjøre oss kloke, og vi kan bruke den på mange måter. Men hva gjør en journalist med 1000 tegn eller 2 minutter til rådighet etter et tre dagers besøk på et sted hvor det brenner?Jo mer vi kjenner et menneske, jo mer kan vi undre oss over hvem det er som bor der bak det mørkeste dypet i det paret med øyne vi stirrer på. Jo lenger tid vi oppholder oss i et land, jo større ydmykhet får vi i forhold til å si noe absolutt om det folket som bor der. Jo lenger vi befinner oss i dette livet, jo færre sikre svar sitter vi igjen med om hva dette egentlig handler om. For det er ikke svarene, men spørsmålene som vokser proporsjonalt med viljen og evnen til å åpne sanser og nervebaner for alle lagene under overflatene.Det fine med dette er at det gjør livet uendelig mye rikere å undre seg over noe og lete etter det vi ikke vet, enn å akseptere dogmene som serveres. Dette er antakeligvis sant både om det lange livet vi lever og alle gåtene det rommer, og om møtet med andre land og kulturer.Vi har et bilde av verden. Dette bildet formes av mange ting, men mediene er viktige bidragsytere til hvorfor vi beundrer og nesten tilber noen land mens vi synes synd på eller er redde for andre. De fleste av oss skjønner at ingen ting er svart-hvitt noe sted, men likevel tillater vi at mediene dyrker fordommene og karikaturene. Og det gjør noe med oss. Vi søker alle hele tiden etter en slags orden på kaoset, et kart, en oppfatning, noe å navigere etter. Og når vi synes vi har en viss oversikt, liker vi ikke å bli forstyrret i den smule ro vi har klart å etablere. For vi kan bli svimle av å se dybdene i virkeligheten rundt oss. Fordommer, dogmer og doktriner er hendige krykker for sjeler med høydeskrekk. Men kanskje er det når vi åpner opp for svimmelhet og forstyrrelser at livet virkelig kan løfte seg.Kanskje handler dette om en grunnholdning til hva sannhet er. Sannheten er alltid kompleks, og jo enklere den forsøkes uttrykt, jo mer mistenksomme bør vi bli. Dette gjelder på alle nivåer: Selvbilde, vennskap, kjærlighet, arbeidsplass, samfunn, religion.Den mediale verdens pengemaskin som får større og større makt, lever av forenklinger og fordommer. Om sivilisasjoner, religioner, land og enkeltpersoner. Det er derfor viktig å være våkne for hvordan den fjerde statsmakt i ytringsfrihetens navn i økende grad bidrar til å fremtvinge et samfunn hvor motsetningene og fordommene er i ferd med å vokse så store at mer kontroll og mindre frihet - også ytringsfrihet - blir konsekvensen. Altså mindre demokrati og det stikk motsatte av det pressen selv er tjent med.Noen vil hevde at pressens mangfold er for stort til at dette problemet er reelt. At internett for alltid vil være et korrektiv som forhindrer at vi kollektivt går inn i kontrollsamfunnet. Men hvis vi går til USA, internettets hjemland, et land med verdens største medieflora, ser vi hvordan et samfunn i skremmende grad i løpet av de ti siste årene har gått i retning av mindre demokrati og mer overvåkning og kontroll. Og konsekvensene av de krigene den forførte majoriteten der aksepterte, har en global og historisk rekkevidde det er vanskelig å overskue. Erik Hillestad

Les mer

Nyhet


05/10/10

Terrorister trenger media. Kan det være gjensidig?

Igjen ser vi hvordan store deler av media stiller lydig opp for terrorister og maktprofitører innen det vestlige establishmentet.Nå skal det være farlig å reise til nær sagt alle store byer i Europa. Terroren kan slå til hvor som helst og når som helst i Tyskland, Frankrike og England: Eifel-tårnet, Louvre, Big Ben, jernbanestasjoner, avgangshaller på flyplasser, shoppingsentre, store hoteller. Regjeringer med USA i spissen fraråder sine borgere å reise, og i hvert fall å oppholde seg på steder hvor mange mennesker samles. Norske utenriksmyndigheter er foreløpig forbilledlig tilbakeholdende med å slå på den store alarmklokken. Men både nyhetssendinger i fjernsynet og diverse aviser bringer og forsterker ukritisk den nyheten som terrorister ønsker mest av alt. Den som fører til økt angst og på sikt driver samfunn til mer kontroll og overvåkning og reduserer frihet og demokrati.Siden 11-sept 2001 er det forbausende hvordan terrornettverk har fått media over hele linja til danse etter pipen sin. Og det er like forbausende at ikke media ser sitt ansvar, viser at de forstår hvem som tjener mest på de store terroroppslagene og sørger for at angstfrembringende meldinger om terrortrusler og terrorhendelser om ikke forties, så i hvert fall holdes på et nøkternt nivå. Det vi i stedet ser er lange innslag og side opp og ned med angstfrembringende detaljer om bombenedslag og hvilke skrekkscenarier vi kan komme til å oppleve, med kart over tenkelige steder den neste bomben kan havne. Tenk hvor håpløst det ville være å være terrorist dersom de gjerningene de bedriver konsekvent blir nevnt summarisk med små typer. Som en kunngjøring på linje med grå nyheter fra tropiske land når de rammes av sult, massedød og epidemier.Det er påfallende at nyheten om terrortrusler og ”high alert” denne gang som så ofte før bringes fra anonyme sikkerhetstjenestefolk i USA som snakker til den konservative TV-kanalen Fox News og CNN. Særlig førstnevnte representerer den siden av det amerikanske samfunnet som har mest å tjene på at folk er redde og slutter opp om lover som gir økt makt og innflytelse til politi, våpenføre og våpenprodusenter. Hvor er den kritiske journalistikk som stiller spørsmål ved den regien dette handler om, - den som springer ut fra behovet som deles av terrorister og vestens leverandører av våpen og sikkerhetstjenester? Disse lever i et symbiotisk forhold som tjener på at det gjøres et størst mulig nummer av alle muligheter for terrorangrep.Kan det tenkes at medias lydighet mot terroristene skyldes at den kommersielle presse er en del av symbiosen? At utsiktene til flere seere eller kjøpere overstyrer den fornuft og klokskap som trengs for å avsløre og motarbeide kreftene som står bak angstbyggeriet på begge sider? Kan det også tenkes at det er ratingens og pengenes gravitasjonskrefter som driver europeisk presse til å la de store amerikanske mediegigantene være ”nyhetsledende”? Erik Hillestad

Les mer

Nyhet


20/09/10

Tyveri

Musikkbransjen er utsatt for et grovt tyveri. Og skurkene er både innenfor og utenfor bransjen selv.Spotify gjorde sitt inntog i Norge for et år siden og fikk avtale med de norske uavhengige selskapene fra nyttår. I løpet av det første halve året i 2010 falt omsetningen av CD-plater drastisk mye raskere enn den fallende trenden hadde vist de siste kvartalene før. Og det som er minst like oppsiktsvekkende er at også inntekter av nedlasting, som til da hadde steget og seilt opp som bransjens store håp, begynte å stagnere simultant med at Spotifys oppslutning begynte å stige.Spotify legger hele verdens musikkrepertoar ut til gratis streeming mot at lytteren må finne seg i å høre noen reklamespotter innimellom musikkopplevelsene. Man kan velge fritt blant alle tenkelige låter innen alle sjangere. Spotify selv hevder at det de gjør er å likne med radio, og at bransjen må se på det som en PR-kanal som resulterer i kjøp av musikk. Hvis det hadde vært tilfelle, ville vi sett at salget hadde vist en økning, og i hvert fall ikke falt så drastisk som det vi nå er vitner til. Spotify hevder videre at målet er å få flest mulige over fra gratis, reklamefinansiert drift til en betalt tjeneste hvor det faktisk blir overført penger til artister og plateselskap. I praksis har det vist seg at bare en liten prosent er villige til dette, og pengene som kommer artister og selskap til del også i den betalingsbaserte ordningen er forsvinnende liten.Nå er det noen i bransjen som likevel tjener på streemingen. Spotify visste fra første dag at de var nødt til å få med seg de store multinasjonale selskapene dersom ordningen skulle kunne bli en realitet. De tilbød dem derfor betydelige forskudd og vesentlig høyere inntekter enn de har tilbudt uavhengige selskap. De multinasjonale selskapene har fått mye av inntektene i form av aksjer i Spotify og får gjennom disse betydelige inntekter i form av utbytte, men ingenting av dette går videre til artistene. Vi ser med andre ord at de store multinasjonale selskapene er i ferd med i praksis å slå artister og den uavhengige delen av bransjen under seg som lydriker gjennom en ordning som forkynner det glade budskap til alle om at musikk er gratis overalt. Man skulle tro at de store plategigantene EMI, Sony/BMG, Universal og Warner skyter seg selv i foten med slike ordninger, men mye tyder på at utbyttet av reklameinntekter og andre sideeffekter er stort not til at dette lønner seg for dem, og så slipper det å betale royalty videre til artistene for den inntekstandelen som gjelder aksjeutbytte. Det konkurransevridende aspektet ved Spotify er så alvorlig, at det er et spørsmål om dette er en sak for kultur- og næringsmyndigheter. I tillegg kommer de kulturpolitiske aspektene hvor det er liten tvil om at kvaliteten på musikkproduksjon på sikt ikke vil få ressurser nok til å kunne opprettholdes. Men uansett er det tvingende nødvendig at den uavhengige delen av musikkbransjen sammen med artistene melder seg ut av denne uverdige ordningen. Vamp har allerede gått foran, og enkelte selskaper som har kontrakter som gjør det mulig har allerede trukket seg. De fleste norske selskaper har kontrakter som varer ut året, og fra da av vil det bli umulig for Spotify å tilby det meste av det som produseres av norsk musikk. Erik Hillestad

Les mer

Nyhet


03/09/10

Musikk og makt i Hardanger

I en uke i september slår 11 artister og 5 musikere leir i Hardanger for å gi lyd til sin protest mot planene om å føre et kabelstrekk gjennom luften fra mast til mast gjennom uberørt natur og vakkert kulturlandskap på nordsiden av Hardangerfjorden.Herborg Kråkevik, Ole Paus, Anne Grete Preus, Sondre Bratland, William Hutt, Bjarne Brøndbo, Nils Petter Molvær, Benedicte Maurseth, Ove Thue, Åsne Valland Nordli og Einar Mjølsnes har sagt ja til Kirkelig Kulturverksteds invitt til å speile det dyrebare ved urørt natur gjennom ord og toner. Gjennom en uke skal de bo i Granvin Kyrkje og derfra sende ut en kraftstrøm av poesi og musikk under tittelen ”Våkenatt for Hardanger”.Musikk og poesi har lang tradisjon for å være våpen mennesker tyr til når de føler seg overkjørt av de som har makt. Noe av det styggeste med Hardangersaken er at myndighetene har betvunget flere lokalsamfunn med en plan det knapt er mulig å finne støtte for i de bygdene som berøres. Flere av artistene som deltar i prosjektet er fra Hardanger, og deler av repertoaret vil ha tilknytning til fjorden og bygdene omkring. De som kommer fra Oslo, Telemark, Bergen og Trøndelag for å delta gjør det både i solidaritet og fordi det allerede er for mange norske fjorder som er ødelagt av kraftlinjer.Nå har regjerningen satt deler av utbyggingsplanene på vent. Fire komiteer utreder sjøkabelalternativet med februar som deadline. Dette gir alle som er opptatt av å bevare Hardanger et litt større spillerom enn fryktet, men det er overmot å ta det for gitt at regjerningen vi komme til en annen konklusjon enn den opprinnelige, hvor urimelig det enn kan synes at man vil bruke fortidens løsninger til å frakte energi når man har råd til noe bedre og mer fremtidsrettet.I denne tiden er det viktig å la toner lyde som kan bevege hjerter, forhåpentligvis også hjertene til dem som lar kalkulatorer definere sannheten. I likhet med sårbar natur og folk som er i mindretall kan det synes lett å se bort fra toner og dikt. Likevel kan vi i det minste håpe på at politikerne regner litt mer på de politiske konsekvensene ved å ødelegge Hardangerfjorden enn på de økonomiske. Vi snakker her om et landskap som har en helt spesiell status i norsk historie. Dette har gjennom århundrer båret et bugnende fruktfat like til bordet vårt i alle landsdeler. Vi snakker om Hardanger! Erik Hillestad

Les mer
  • ‹
  • 1
  • 2
  • ...
  • 20
  • 21
  • 22
  • 23
  • ›
Kirkelig kulturverksted

HAUSMANNSGT. 14
PB 4684, SOFIENBERG
0506 OSLO, NORWAY


jakob@kkv.no
22993450
Vil du ha nyheter fra oss?

© Kirkelig Kulturverksted 2025

Denne nettsiden bruker informasjonskapsler

Vi bruker Google Analytics for å analysere bruksmønstre og gi deg en bedre bruker- og kjøpsopplevelse. Disse kapslene knytter din nettleser til klikk du gjør på siden, men er i øvrig anonymisert. Vi gjør oppmerksom på at å avslå bruk av cookies / informas

Innstillinger for informasjonskapsler

Nettsiden bruker tre nivåer av informasjonskapsler. Du kan justere innstillingene når som helst.

er informasjonskapsler som sikrer at nettsiden fungerer som den skal.

er nødvendig for spesifikk funksjonalitet på nettside. Uten de, vil deler av nettsiden ikke fungere.

tillater oss å analysere bruk av nettsiden og forbedre brukeropplevelsen.

tillater oss å personalisere din opplevelse og sende deg relevant markedsføring.