Nyhet

28/03/06

Det største med musikk er flytigheten

  Musikken strømmer gjennom oss en kort stund - som en heftig tanke, som en destillert sommerdag eller som en fløy av en av høstens stormer.   Den lever i det den fødes og dør i det den lever. Den flammer opp som en guddommelig hilsen og berører noen tak, vegger og sjeler før den blir borte i den umettelige og utakknemlige lufta.   Det hele er et ufattelig sløseri på linje med Guds gavmilde hender som strør rundt seg med galakser for å gi dem noen milliarder av års eksistens uten at noen får øye på dem, eller som lar blomster og hele skoger gro på steder hvor ingen tenkende vesener kan skrive bøker om dem, ikke engang sukke over skjønnheten i dem.   Men derfor er musikken også så kostelig. Så full av kraft. Når man vet at en vidunderlig gave blir borte i samme øyeblikk som man får den, blir den desto mer umistelig. Som livet aldri hadde blitt like mektig uten at vi levde det under dødens skygge.   Med dette lille musikalske credo vil jeg understreke at musikk er viktig. Den berører oss, får oss til å gåte, provoserer oss, gjør oss rasende. God musikk gjør oss sjelden likegyldige. Bortsett fra at selv musikk, som alt annet som i dag kan omsettes for penger kan trivialiseres når det blir for mye av den. Dette er et tankekors for oss som jobber med hermetisering av musikk i form av CD-plater.   Men også i dag hvor musikk høres nesten overalt, er den viktig. Også i dag får den tårekanaler i sving, folk går på konserter for å bli berørt, Musikken fyller kirkene våre under gudstjenestene, og mennesker beveges, lytter, tar del, synger. Musikken er et komplett uforklarlig mirakel med evne til å bringe oss ut av fatning og henimot ekstasens høyder.   Denne vissheten er det godt og sterkt å tenke på når vi iblant støter på den store likegyldighet i forhold til musikk, når vi merker at noen behandler den bare som en vare. Den som jobber med musikk profesjonelt og ikke evner å ta del i den lidenskap musikken kan sette i gang i et menneske bør umiddelbart omskoleres.   Erik Hillestad

Les mer

Nyhet

20/10/05

Det er forbausende hvor lydig media er mot terroristene

Et grundig planlagt terrorangrep mot Londons kollektivnett var som en dreiebok for et drama med en rekke statister (omkomne, skadde, pårørende, politifolk og redningsarbeidere) og følgende hovedrolleinnehavere: 4 selvmordsbombere, verdens topp-politikere og media. Uten at alle spiller rollene sine, blir det ikke noe drama. Statistene hadde ikke noe valg. Men alle som spilte en hovedrolle kunne velge grad av delaktighet Dreiebokens forfattere: Selvmordsbomberne og nettverket bak dem hadde nøye kalkulert med de øvrige hovedrolleinnehaveres helhjertede oppslutning om ”forestillingen”, lagt til dagen for åpningen av G8-møtet. Uten at topp-politikerne foretar seg noe, fortrinnsvis i form av en konfliktopptrappende retorikk som markerer styrke og handlekraft, samt noen ytterligere nesten umerkelige skritt i retning av overvåking og begrensninger i folks sivile rettigheter, mister terroren mye av sin hensikt. Men fremfor alt er terroristene avhengig av at media spiller rollen sin lydig og lojalt. Poenget er jo å spre frykt og usikkerhet og at aksjonene skal fremstå med stor, historisk betydning. Hurtig omsetter de største nyhetsprodusentene de blodige aksjonene til et ikon for en skjebnetime for menneskeheten. Raskt tillegges det inntrufne en enorm betydning, akkurat slik bunnlinjen i den kyniske kalkylen hadde fortalt terrorens regissører. Hvis ikke aviser trykker store oppslag, rydder forsider og minst fem-seks helsider inne i avisa hver dag en tid etter udåden, reduseres virkningen. Hvis CNN, FOX-News og alle kanaler som er linket opp til deres virkelighetsbilder (inklusive Dagsrevyen og TV2-nyhetene) i stedet for å lage utvidede sendinger og ekstraprogrammer, nøyer seg med en nøktern konstatering av hva som har skjedd – på linje med dekningen av en krigshendelse i Afrika med tilsvarende skadeomfang som i London - blir terroren mislykket. Dette er enkel logikk og forståelig for alle, og nettopp derfor er medienes grenseløse lojalitet mot terroristene både forbausende og provoserende. Forklaringen er antakelig det symbiotiske forholdet mellom nyhetsprodusentene og terrorens iscenesettere. Avhengigheten er gjensidig. For hva selger bedre enn oppslag som ”Terroren kommer nærmere” (Dagsavisen), ”London 7/7 -05” med tallmagi i krigstyper på sort bunn med det velkjente Tubesymbolet i forgrunnen for blodflekker og splintret glass (VG) ”Norske havner ikke terrorsikre” med foto fra Geiranger (Aftenposten)? Fryktopptrappingens søte kløe selger som brus i sommervarmen. At mediehus hvor eierne stiller tunge krav til lønnsomhet tar regi fra terroristene er derfor resultatet av en iskald logikk som får en dynamisk komponent av konkurransen mediene imellom. Det gjelder å være først, størst, tettest på. Slik forsterkes lydigheten, og medienes handlemåte blir ikke så forbausende likevel. Men provoserende er det. Og farlig. Fortellingen om vår tid er falt i hendene på krefter som ser seg tjent med en fryktinngytende og handlingslammende versjon som på sikt gjør at demokratiet forvitrer. At tenkende journalister og uavhengige kommentatorer, som må forstå hva som foregår, ikke gjør opprør i redaksjonene er fortsatt forbausende. Erik Hillestad

Les mer

Nyhet

20/10/05

Musikkens kraft

  Under arbeidet med innspillinger av ”voggesanger fra ondskapens akse” har jeg nettopp vært i Afghanistan og Iran. Flotte opptak med tilsammen 11 kvinner ble gjort i de to landene, men jeg ble møtt med et uvanlig spørsmål: Kan en kvinne rent moralsk forsvare å synge solo?   I Afghanistan hadde Taliban gjort sitt for å fortelle hele befolkningen at sang og musikk ikke sømmer seg for noen. Det var sogar straffbart med musikk i enhver form under deres regime. Minaretsang måtte omtolkes slik at man ikke kalte det musikk, men bønn. Kvinnene jeg møtte var fremdeles noe preget av sangforbudet, selv om det nå er tillatt både med konserter og å eie og lytte til CD’er og kassetter, og myndighetene i Kabul nå har fått igang noen musikkskoler. Jeg måtte bruke en god del tid for å oppnå en slik tillit at de våget å synge for meg.   I Iran var situasjonen nesten verre, fordi kvinner ikke har lov til å synge solo offentlig, og det er en permanent regel med virkekraft i all overskuelig framtid. De kan synge sammen med menn, men ellers ikke. Det ble diskutert heftig hvordan de skulle forholde seg til mine spørsmål om å synge voggeviser. De fant til slutt ut at siden jeg ikke hadde noe med myndighetene å gjøre, var det greit. Dette var for utlandet, men det var viktig at Cden ikke ble distribuert i Iran.   Voggesanger fantes det i mengder, både i Iran og Afghanistan. Ingen har vel noensinne klart helt å hindre at mødre (og fedre) synger for barna sine innenfor hjemmets fire vegger i noen av de to landene.   Det er ganske mye komikk knyttet til tankene på vår hjemlige musikkdebatt om hva slags musikk som sømmer seg i kirken. Men det er et stykke fra den problematikken til Irans og Afghanistans perspektiver på musikk. Felles for Ayatollaene i Iran, Talibanene i Aghanistan og våre hjemlige puritanere er likevel troen på at musikk har en veldig kraft, så stor at den faktisk kan være farlig. Midt i undringen over hvor mye angst det bor i mennesket, kan vi tross alt glede oss, så lenge det finnes noen i verden som tror på musikkens kraft.   Erik Hillestad  

Les mer