Strakstiltak mot terror
Det gjør et voldsomt inntrykk når en konsert angripes med maskingevær og et internasjonalt publikum som har kommet for å få en musikkopplevelse blir massakrert. Det er skremmende fordi det kunne skjedd hvem som helst av oss. Kontrasten mellom de to handlingene: musikkutøvelse og skyting er formidabel. I kjølvannet av hendelsen har flere store rockeband avlyst turneer og konserter. Jeg vil ikke heve meg til dommer over folk som fylles av angst. Angst kan man ikke irettesette. Men det er alltid trist når de som står bak en terrorhandling oppnår det de vil med det de gjør, enten det er å få politikere til å hevne seg, folk til å bli redde for å gjøre helt alminnelige ting eller media til å rydde alle kanaler for å gi oppmerksomhet til terroristene. Alt virker i samme retning: Voldens spiral gjør nye omdreininger og det frie og åpne samfunnet taper. Og samtidig tenker jeg på sangere og musikere jeg kjenner eller vet om som knapt får lov til å opptre, og dersom de gjør det, risikerer de forfølgelse. Ikke bare av stat og politi, men også av lokalt forankret justis, utøvd av grupper som tar loven i egne hender og skader kunstnerne eller familiemedlemmene deres. Og dette er ikke noe som det er mindre enn en promille sjanse for at skal skje, det skjer med stor grad av sannsynlighet. Likevel trosser de skrevne og uskrevne regler og stiller seg til for hogg. Blir mobbet, pågrepet, forhørt og fengslet. Noen sågar torturert og henrettet. Verden krymper. Minutter etter en dramatisk hendelse på den andre siden av kloden får vi vite vi hva som har skjedd. Men vi føler og agerer i forhold til avstand i kultur og språk. Det som skjer året rundt i Syria blir til notiser når det er der det hender, men til ekstranummer og heldøgns dekning når det enkelte få ganger skjer i New York, London, Madrid eller Paris. Og det mest tankevekkende ved det hele er at årsakssammenhengene er så tett innvevd med vår historie, vår måte å leve på. Vi orker knapt å ta inn over oss at våre nære allierte og endog vårt eget land bærer en del av ansvaret for det som foregår. Jeg skulle ønske at Frankrikes president hadde mot til å ta inn over seg at det viktigste tiltaket landet hans kan gjøre etter terrorhandlingene den 13. november ikke er militære angrep i Syria, men å investere milliarder av euro i en nasjonal omfavnelse av og forsoning med alle forsømte minoriteter både i forstedene til Paris og andre franske byer og i land hvor Frankrike tidligere har vært anti-islamsk erobrer og kolonimakt, inklusive Syria. Det trengs en massiv satsning på dialog, fattigdomsbekjempelse og tiltak mot arbeidsløshet. Mer enn 110.000 politifolk og soldater er nå på få dager mobilisert i kampen mot terror. Men det som trengs mye mer er å rekruttere en ny hær av topp motiverte bistandsarbeidere, aktivister, sosionomer, miljøterapeuter, ungdomsledere, lærere, prester, imamer, rabbinere, kunstnere og kulturarbeidere. Frankrike, og særlig Paris, har et fantastisk utgangspunkt for å kunne klare inkluderingen. De har kunstnere fra hele verden som en del av sitt miljø. Det gjelder ikke bare på musikkens område. Også mange av de største nordafrikanske og orientalske helter fra filmens, dansekunstens, den visuelle kunstens og teaterets verden bor i bakgatene deres. Tenk hva som kan forløses dersom man satser på å gi dem og deres tilhengere rom og prioritet? Et første strakstiltak mot terroren kunne være å bære dem på gullstol inn i Opéra National de Paris, Louvre, Centre Pompidou og Notre Dame og synliggjøre for alle franskmenn hvilke eventyrlige kulturskatter som befinner seg midt iblant dem. Erik Hillestad 18.november 2015
Les mer
