Kampen for en åpen folkekirke vil være en konstant utfordring

Tomm Kristiansen bringer i en kronikk i Aftenposten 25. oktober et interessant historisk perspektiv på utviklingen av Den norske kirke siden Ole Hallesbys dager. Han hevder at kirkevalget i september innebar at ”de fortrengte har tatt tilbake kirken” og at ”mytene om den trangsynte kirke endelig sendes dit de hører hjemme - på museum”. Jeg deler fullt ut hans jubel. Men kampen for en demokratisk kirke med stor takhøyde er neppe vunnet for godt. Historien viser at den vil være en konstant utfordring. Åpen folkekirke vant flertall på Kirkemøtet de neste fire årene. Dette sikrer at likekjønnet vigsel blir praksis i Den norske kirke, og det gir kirken en god ledelse i den skjebnetiden den er inne i. Men midt i gleden over denne seieren må vi vite at tilbakeslag kan ligge på lur. Vårt Land og flere andre driver en målrettet kampanje for å plukke seieren fra hverandre og gi makten tilbake til de som har et kirkelig aktivitetsnivå som stemmer med foreningskristendommens idealer. De som Kristiansen kaller ”Hallesbys barn” er fortsatt godt organiserte, og de har allierte utenfor Den norske kirke som er opptatt av å svekke folkekirkens betydning. Her er en noe av dynamikken som kan snevre kirken inn igjen: En allianse mellom konservative krefter i kirken, frikirkene og grupper som ønsker et liberalt, sekulært samfunn kan tvinge fram at Den norske kirke blir sidestilt med andre trossamfunn. Dette kan synes prinsipielt riktig utfra tanken om likhet. Men egentlig dreier det seg om et grovt tyveri fra folket. Ideen er historieløs, og konsekvensen kan bli øket religiøs hjemløshet og i praksis begrenset religionsfrihet og redusert offentlig støtte til all religion i Norge. Noen kaller særordningene for Den norske kirke ”privilegier”. Det er en fortegnet beskrivelse. Det handler om en historisk betinget forpliktelse til å forvalte menneskers tilhørighet til noe som er større enn tilbedelsen av pengeguden. Denne forvaltningen synliggjøres når kirken er ramme for større nasjonale feiringer og sorger, og ved at kirken har funksjoner og kontaktpunkter som gjør at den er tilstede i folks liv den dagen de oppdager at de trenger den. Dersom det stilles krav til økonomiske bidrag og en sterkere uttalt oppslutning for å opprettholde medlemskap, blir folkekirke snart et hult begrep. Mange vil passivt melde seg ut og bli religiøse ”drop-outs” uten en naturlig kontaktflate med en kirke som ved faser i livet kunne vært til avgjørende hjelp. Noen begrunner innføring av medlemsavgift i Den norske kirke med medlemsrotet som har vært i flere kirkesamfunn, og ved at samme ordning må gjelde for alle. Men konsekvensen kan bli at sparekåte politikere begrenser støtten til kirken og derved alle andre religioner og trossamfunn. Da tvinges religionsutøvelse som i dag er offentlig og åpen mer over i den private sfære. Folkekirken blir en forening, og en mulig konsekvens er at det fører til en kobling mellom penger og religion etter amerikansk mønster, der rike givere får større makt over menigheters praksis enn folk flest. Å betrakte folkekirken på lik linje med alle andre kan også føre til at kirkevalget ikke lenger holdes i de offentlige valglokalene. Det vil svekke tilløpet til demokrati som nå er bygget opp i Den norske kirke. Og den delen av kirken som hører til ”Hallesbys barn” av særskilt kvalifiserte troende, kan igjen komme i flertall i kirkens styrende organer, særlig dersom det heller ikke foreligger en mobiliserende sak, slik det gjorde i år. Det er god grunn til å juble over seieren årets kirkevalg innebærer. Men for å forhindre tilbakeslag, er det midt i gleden viktig å være våken for hvordan man best kan styrke det demokratiet som er på vei til å bygges opp bl.a. gjennom Åpen folkekirkes engasjement. De som ønsker en demokratisk kirke med stor takhøyde må ikke undervurdere de krefter som kan svekke den gjenerobringen et bredere kirkeflertall nå har oppnådd. Erik Hillestad

En konstant utfordring

Kampen for en åpen folkekirke vil være en konstant utfordring. Tomm Kristiansen bringer i en kronikk i Aftenposten 25. oktober et interessant historisk perspektiv på utviklingen av Den norske kirke siden Ole Hallesbys dager. Han hevder at kirkevalget i september innebar at ”de fortrengte har tatt tilbake kirken” og at ”mytene om den trangsynte kirke endelig sendes dit de hører hjemme - på museum”. Jeg deler fullt ut hans jubel. Men kampen for en demokratisk kirke med stor takhøyde er neppe vunnet for godt. Historien viser at den vil være en konstant utfordring. Åpen folkekirke vant flertall på Kirkemøtet de neste fire årene. Dette sikrer at likekjønnet vigsel blir praksis i Den norske kirke, og det gir kirken en god ledelse i den skjebnetiden den er inne i. Men midt i gleden over denne seieren må vi vite at tilbakeslag kan ligge på lur. Vårt Land og flere andre driver en målrettet kampanje for å plukke seieren fra hverandre og gi makten tilbake til de som har et kirkelig aktivitetsnivå som stemmer med foreningskristendommens idealer. De som Kristiansen kaller ”Hallesbys barn” er fortsatt godt organiserte, og de har allierte utenfor Den norske kirke som er opptatt av å svekke folkekirkens betydning. Her er en noe av dynamikken som kan snevre kirken inn igjen: En allianse mellom konservative krefter i kirken, frikirkene og grupper som ønsker et liberalt, sekulært samfunn kan tvinge fram at Den norske kirke blir sidestilt med andre trossamfunn. Dette kan synes prinsipielt riktig utfra tanken om likhet. Men egentlig dreier det seg om et grovt tyveri fra folket. Ideen er historieløs, og konsekvensen kan bli øket religiøs hjemløshet og i praksis begrenset religionsfrihet og redusert offentlig støtte til all religion i Norge. Noen kaller særordningene for Den norske kirke ”privilegier”. Det er en fortegnet beskrivelse. Det handler om en historisk betinget forpliktelse til å forvalte menneskers tilhørighet til noe som er større enn tilbedelsen av pengeguden. Denne forvaltningen synliggjøres når kirken er ramme for større nasjonale feiringer og sorger, og ved at kirken har funksjoner og kontaktpunkter som gjør at den er tilstede i folks liv den dagen de oppdager at de trenger den. Dersom det stilles krav til økonomiske bidrag og en sterkere uttalt oppslutning for å opprettholde medlemskap, blir folkekirke snart et hult begrep. Mange vil passivt melde seg ut og bli religiøse ”drop-outs” uten en naturlig kontaktflate med en kirke som ved faser i livet kunne vært til avgjørende hjelp. Noen begrunner innføring av medlemsavgift i Den norske kirke med medlemsrotet som har vært i flere kirkesamfunn, og ved at samme ordning må gjelde for alle. Men konsekvensen kan bli at sparekåte politikere begrenser støtten til kirken og derved alle andre religioner og trossamfunn. Da tvinges religionsutøvelse som i dag er offentlig og åpen mer over i den private sfære. Folkekirken blir en forening, og en mulig konsekvens er at det fører til en kobling mellom penger og religion etter amerikansk mønster, der rike givere får større makt over menigheters praksis enn folk flest. Å betrakte folkekirken på lik linje med alle andre kan også føre til at kirkevalget ikke lenger holdes i de offentlige valglokalene. Det vil svekke tilløpet til demokrati som nå er bygget opp i Den norske kirke. Og den delen av kirken som hører til ”Hallesbys barn” av særskilt kvalifiserte troende, kan igjen komme i flertall i kirkens styrende organer, særlig dersom det heller ikke foreligger en mobiliserende sak, slik det gjorde i år. Det er god grunn til å juble over seieren årets kirkevalg innebærer. Men for å forhindre tilbakeslag, er det midt i gleden viktig å være våken for hvordan man best kan styrke det demokratiet som er på vei til å bygges opp bl.a. gjennom Åpen folkekirkes engasjement. De som ønsker en demokratisk kirke med stor takhøyde må ikke undervurdere de krefter som kan svekke den gjenerobringen et bredere kirkeflertall nå har oppnådd. Erik Hillestad - 04.11.2015

Ta vare på det som virker

Olavsfestdagene har klart å bygge opp en unik festival i Norge. Den står for en kombinasjon av hellighet og jordnærhet, smalt og bredt som knapt noen andre kan matche. Den har Norges flotteste arenaer, den er en folkefest som slipper populærkulturen løs på torg og under kirkehvelv, den lar kirkemusikk flomme i gatene, og den lar grensesprengende konserter fylle katedral og gudshus. I tillegg makter festivalen å generere mer billettinntekter enn støtte, og den fremstår som et mønsterbruk når det gjelder å involvere sponsorer. Når vi legger til at funksjonen den har som knutepunktfestival har gjort den til et nav for musikk og kultur i kirken, som blant mange andre enn vi i Kirkelig Kulturverksted har nytt godt av i en årrekke, så er det vanskelig å forstå at regjeringen med viten og vilje ønsker å svekke denne festivalen. Har vi råd til å la være å ta vare på de kulturtiltakene som faktisk virker? Regjeringen vil strupe knutepunktordningen. Det er en underlig politikk fra en høyreregjering. Vanligvis liker høyre at det satses på enkelte som får det til. Det ligger sosialdemokratene nærmere å smøre pengene litt jevnere utover. Å gi Kulturrådet mer makt er også typisk norsk arbeiderpartipolitikk og ikke noe vi vanligvis ser fra høyresiden. Da Åse Kleveland innførte knutepunktordningen, var det både unorsk og utypisk sosialdemokratisk. Men ideen med å gi noen viktige aktører forutsigbarhet og muskler til å være plogspisser har vist seg å være god. Olavsfestdagene, Førdefestivalen og Festspillene i Nord-Norge er tre gode eksempler på det. Hos oss i Kirkelig Kulturverksted har vi merket at de alle har fungert etter hensikten. De er gode samarbeidspartnere som styrker hele det feltet de er knutepunkter for. Når krybben er tom bites hestene. Når det er lite penger til kultur blir det gode  det bestes fiende. At festivaler som ikke er blant de 16 knutepunktfestivalene klager over at noen får mer enn dem må ses i lys av at kulturfeltet har for lite resurser. Svaret er ikke å svekke de som har, men å gi mer til de som ikke har. Nå vil regjeringen fortsatt gi prioritet til Festspillene i Nord-Norge og Bergen. Om knutepunktordningen ikke skal videreføres i fullformat, så sørg i hvert fall for å inkludere Olavsfestdagene i den resten som blir igjen. I Trondheim har Petter Myhr og Jens Storli og deres medarbeidere maktet å bygge opp noe som er like umistelig som det er sårbart. Ta vare på det som virker! Erik Hillestad

Mahsa Vahdat

iranwire.com Mahsa Vahdat presenteres av en eksil-iransk nettavis som en av de 50 mest inflytelsesrike iranske kvinner de siste 200 år. Mahsa Vahdat is presented by the web magazine IranWire as one of the 50 most influential Iranian women over the last 200 years.

Fabler om en åpen kirke

Ingrid Olava, Moddi, Bjørn Eidsvåg, Linn Skåber, Ida Maria, Solveig Slettahjell, Henning Sommerro, Sigvart Dagsland, Karoline Krüger, Rebekka Bakken, Knut Anders Sørum, Geirr Lystrup og Ellen Sofie Hovland spiller inn hver sin sang hvor de fabler og drømmer om en kirke som definerer tro og kristendom vidt nok til at alle medlemmer hører hjemme i den, og for eksempel kan gifte seg der, selv om man er av samme kjønn. Det handler om å forhindre at den sentrale makteliten driver kirken i mer konservativ retning etter overgangen fra statskirke til fri folkekirke. Kampanjen er satt i gang for å få alle medlemmer av kirken til å stemme ved kirkevalget den 14.september, og fortrinnsvis legge Åpen folkekirkes lister oppi stemmeurnene, som står i et naborom til det man går til for å stemme ved kommunevalget. Kirkens Bymisjon støtter aksjonen og samarbeider med utgiverselskapet Kirkelig Kulturverksted om utgivelsen og konserten. Plata spilles inn i juni måned og kommer på markedet 21.august, fysisk og på alle kanaler, inklusive Spotify og Tidal. Initiativtaker er Erik Hillestad, som produserer plata sammen med Kjetil Bjerkestrand. Ingrid Olava, Moddi, Bjørn Eidsvåg, Linn Skåber, Ida Maria, Solveig Slettahjell, Henning Sommerro, Sigvart Dagsland, Karoline Krüger, Rebekka Bakken, Knut Anders Sørum, Geirr Lystrup og Ellen Sofie Hovland spiller inn hver sin sang hvor de fabler og drømmer om en kirke som definerer tro og kristendom vidt nok til at alle medlemmer hører hjemme i den, og for eksempel kan gifte seg der, selv om man er av samme kjønn. Det handler om å forhindre at den sentrale makteliten driver kirken i mer konservativ retning etter overgangen fra statskirke til fri folkekirke. Kampanjen er satt i gang for å få alle medlemmer av kirken til å stemme ved kirkevalget den 14.september, og fortrinnsvis legge Åpen folkekirkes lister oppi stemmeurnene, som står i et naborom til det man går til for å stemme ved kommunevalget. Kirkens Bymisjon støtter aksjonen og samarbeider med Kirkelig Kulturverksted om utgivelsen og konserten. Plata spilles inn i juni måned og kommer på markedet 21.august, fysisk og på alle kanaler, inklusive Spotify og Tidal. Initiativtaker er Erik Hillestad, som produserer plata sammen med Kjetil Bjerkestrand. Dagsrevyen 16.06 https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19061615/16-06-2015#t=25m37s Dagsrevyen 20.06 https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19062015/20-06-2015#t=8m13s Vårt Land http://www.vl.no/kultur/kjente-artister-aksjonerer-mot-konservativ-kirke-1.367754

Åpen Folkekirke

Kirkelig Kulturverksted har i mer enn 40 år jobbet for å styrke åpenheten i kirken. Det er derfor en høyst naturlig ting for oss å engasjere oss for at Åpen folkekirke skal få størst mulig oppslutning ved kirkevalget i september. Tittelen på vår første musikkutgivelse: ”Lukk opp kirkens dører” var et frampek mot den aksjonen vi når tar del i. Og gjennom årene har vi og artistene våre gang på gang formidlet visjoner om hvordan kirken kan være en favn for tro, tanke og tilhørighet. I tillegg har  vi ofte kritisert alle tendenser til å snevre inn definisjonen av hva kristendom og kirke er. Kulturkirken Jakob er med alle sine aktiviteter et eksempel på hva vi kan mene med en åpen folkekirke, hvor vi både forvalter Ord og sakramenter gjennom gudstjenester, kirkekonserter, forestillinger og temautstillinger, og samtidig finner rom for en grenseløs sjangerbredde, stor livsutfoldelse, kirkekritikk og religionsdialog. Korskirken i Bergen og Vår Frues kirke i Trondheim er to andre eksempler som også gjør dette, og som dessuten mer enn Jakob tar vare på det diakonale aspektet. Og det finnes heldigvis mange flere. Når enkelte medlemmer nå melder seg ut av musikk-klubben fordi vi gir vår støtte til likekjønnet ekteskap, og når Solveig Slettahjell blir boikottet av NLM for det samme, er det eksempler på at det finnes stemmer i kirken som har ganske andre ideer og tanker om hva den skal være. De må også få ha sin rettmessige plass i den store helheten, men vi må kjempe mot at de får dominere bildet. Derfor er det kommende kirkevalget viktig. Og fordi vi har grunn til å tro at mange av de som står på bispedømmerådenes nominasjonslister, enten de kaller seg ”levende” eller ”mangfoldige”, ønsker makt til å gjøre kirken trangere enn den har vært før, og i hvert fall ikke mer åpen, så må vi gjøre hva vi kan for å sikre at Åpen folkekirke får flest mulige stemmer i september. Dette handler om kirkesyn: Om kirken skal være en favn hvor alle døpte har tilhørighet, eller et fyrtårn for rettroenhet, konformitet  og sans for estetikken og samværsformene som dominerer kirkens liturgiske praksis. Erik Hillestad

Mighty Sam McClains bortgang

Vi står i dyp takknemlighetsgjeld til denne fantastiske vokalkunstneren som helhjertet gikk inn i flere store KKV-prosjekter. Han samarbeidet med Mahsa Vahdat og Knut Reirsrud, senest på prosjektet ”Tears of the World” med Knut og bandet hans, som vi utgir i sommer som en hyllest til Mighty Sam McClains vokalkunst og til den musikken han dyrket og brakte videre gjennom et langt liv på den amerikanske blues-, gospel- og soul-scenen. Mighty Sam McClain har blitt feiret som en av de største stemmene i sin sjanger, men han har også kjent på kroppen hvordan det er å være en farget musiker i et USA som på ingen måte har lagt problemene med rasisme og sterke klassemotsetninger bak seg. Vi lyser i takknemlighet fred over Mighty Sam McClains minne.

Oslo Bispedømmeråd om Kulturkirken Jakob

Kirkelig Kulturverksted samarbeider nå med Kirkelig fellesråd i Oslo om å sluttføre en ny, langsiktig leieavtale for Kulturkirken Jakob. Oslo Bispedømmeråd har engasjert seg aktivt i å finne en løsning og er til stede under forhandlingene som mekler. Her er et vedtak fra bispedømmerådets møte den 11.mai:“Oslo bispedømmeråd verdsetter den prosessen som er i gang og tar til orientering informasjon om kulturkirken Jakob og forhandlingene mellom Kirkelig Kulturverksted (KKV) og Kirkelig fellesråd i Oslo (KfiO) om ny husleieavtale. Kulturkirken Jakob er en viktig del av kirkens arbeid i Oslo og bispedømmerådet ber om å bli holdt orientert ved ny utvikling i saken og vil bidra aktivt i å finne langsiktige løsninger”.

15. mai markerer vi Nakba, en katastrofe som druknet i ekkoet av en europeisk tragedie.

  15. mai markerer vi Nakba, en katastrofe som druknet i ekkoet av en europeisk tragedie. 15. mai hvert år markerer palestinerne Nakba («katastrofen»). Nakba er den arabiske benevnelsen på fordrivelsen av palestinerne i tiden omkring dannelsen av staten Israel i 1948. 360 palestinske landsbyer ble tvangs-evakuert og annektert eller jevnet med jorden. 900.000 mennesker ble drevet på flukt til leirer i Libanon, Syria, Jordan og Vestbredden. Det israelske narrativ har vært at flukten skjedde på oppfordring fra arabisk lederskap mens israelske ledere oppfordret palestinerne til å bli. Men historikere har senere avdekket at israelske militære bedrev etnisk rensning i palestinske byer og landsbyer. En av disse landsbyene var Ikrit som lå nær den Libanesiske grensen. I november 1948 ga israelske militære de 500 innbyggerne beskjed om at de måtte midlertidig evakueres, men at de etter to uker ville kunne flytte tilbake. Løftet ble aldri oppfylt. Byen var avsperret til den ble jevnet med jorden juleaften 1951. Gjennom CD-prosjektet «The Iqrit Files» som utgis 15. mai og utstillingen «Ikrits Ansikter» (Kulturkirken Jakob 11 – 16.mai) setter Kirkelig Kulturverksted søkelyset på katastrofen som Nakba markerer. «The Iqrit Files» er en CD-plate med elektronikakollektivet Checkpoint 303 og sangere oppvokst i Ikrit. Jawaher Shofani, Wardeh Sbeit og Jihad Sbeit synger om hva som skjedde da israelske soldater kom i 1948 og gjorde dem hjemløse og ødela landsbyen deres. Opptakene er gjort i ruinene av den forlatte landsbyen, hvor bare kirken fikk bli stående. Utstillingen «Ikrits ansikter» viser foto- og videoverk med utgangspunkt i Ikrits ruiner. Staten Israel utvider for tiden sine ulovlige bosettinger på Vestbredden. Verdenssamfunnet  krever at dette stanses. BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions movement) kjemper for stans av okkupasjon og kolonisering av palestinsk land, at arabiske borgere i Israel får samme rettigheter som israelere og at flyktningene får rett til å vende tilbake. Biskop Desmond Tutu sendte nylig et åpent brev til de tyske evangeliske kirkedager hvor han takker for støtten de ga til kampen mot Apartheid i Sør-Afrika. Han oppfordrer dem til å følge Kairos-konferansens bønn om å støtte boikotten av Israel. (Kairos-konferansen 2014). I Tutus brev heter det bl. a.: «BDS is not anti-Semitism. Do business with Jews, organize with them, love them. But don't support – militarily, economically or politically – the machinery of an apartheid-state. We can't do business as normal, because conditions in the Holy Land are totally abnormal. Please tell your government that mere words of concern are insufficient. They don't change anything. The appropriate response when confronting injustice is to take real steps to confront and eradicate it. Beware of anti-Semitism, and all other forms of racism, but beware also of being cowed into silence by those who seek to stifle criticism of the oppressive politics of Israel by labeling you anti-Semitic.» (Hele brevet kan leses her.) Erik Hillestad 15. mai hvert år markerer palestinerne Nakba («katastrofen»). Nakba er den arabiske benevnelsen på fordrivelsen av palestinerne i tiden omkring dannelsen av staten Israel i 1948. 360 palestinske landsbyer ble tvangs-evakuert og annektert eller jevnet med jorden. 900.000 mennesker ble drevet på flukt til leirer i Libanon, Syria, Jordan og Vestbredden. Det israelske narrativ har vært at flukten skjedde på oppfordring fra arabisk lederskap mens israelske ledere oppfordret palestinerne til å bli. Men historikere har senere avdekket at israelske militære bedrev etnisk rensning i palestinske byer og landsbyer.En av disse landsbyene var Ikrit som lå nær den Libanesiske grensen. I november 1948 ga israelske militære de 500 innbyggerne beskjed om at de måtte midlertidig evakueres, men at de etter to uker ville kunne flytte tilbake. Løftet ble aldri oppfylt. Byen var avsperret til den ble jevnet med jorden juleaften 1951. Gjennom CD-prosjektet «The Iqrit Files» som utgis 15. mai og utstillingen «Ikrits Ansikter» (Kulturkirken Jakob 11 – 16.mai) setter Kirkelig Kulturverksted søkelyset på katastrofen som Nakba markerer. «The Iqrit Files» er en CD-plate med elektronikakollektivet Checkpoint 303 og sangere oppvokst i Ikrit. Jawaher Shofani, Wardeh Sbeit og Jihad Sbeit synger om hva som skjedde da israelske soldater kom i 1948 og gjorde dem hjemløse og ødela landsbyen deres. Opptakene er gjort i ruinene av den forlatte landsbyen, hvor bare kirken fikk bli stående. Utstillingen «Ikrits ansikter» viser foto- og videoverk med utgangspunkt i Ikrits ruiner. Staten Israel utvider for tiden sine ulovlige bosettinger på Vestbredden. Verdenssamfunnet  krever at dette stanses. BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions movement) kjemper for stans av okkupasjon og kolonisering av palestinsk land, at arabiske borgere i Israel får samme rettigheter som israelere og at flyktningene får rett til å vende tilbake.Biskop Desmond Tutu sendte nylig et åpent brev til de tyske evangeliske kirkedager hvor han takker for støtten de ga til kampen mot Apartheid i Sør-Afrika. Han oppfordrer dem til å følge Kairos-konferansens bønn om å støtte boikotten av Israel. (Kairos-konferansen 2014). I Tutus brev heter det bl. a.: «BDS is not anti-Semitism. Do business with Jews, organize with them, love them. But don't support – militarily, economically or politically – the machinery of an apartheid-state. We can't do business as normal, because conditions in the Holy Land are totally abnormal. Please tell your government that mere words of concern are insufficient. They don't change anything. The appropriate response when confronting injustice is to take real steps to confront and eradicate it.Beware of anti-Semitism, and all other forms of racism, but beware alsoof being cowed into silence by those who seek to stifle criticism of theoppressive politics of Israel by labeling you anti-Semitic.» (Hele brevet kan leses her.) Erik Hillestad

15. mai markerer vi Nakba, en katastrofe som druknet i ekkoet av en europeisk tragedie.

  15. mai markerer vi Nakba, en katastrofe som druknet i ekkoet av en europeisk tragedie. 15. mai hvert år markerer palestinerne Nakba («katastrofen»). Nakba er den arabiske benevnelsen på fordrivelsen av palestinerne i tiden omkring dannelsen av staten Israel i 1948. 360 palestinske landsbyer ble tvangs-evakuert og annektert eller jevnet med jorden. 900.000 mennesker ble drevet på flukt til leirer i Libanon, Syria, Jordan og Vestbredden. Det israelske narrativ har vært at flukten skjedde på oppfordring fra arabisk lederskap mens israelske ledere oppfordret palestinerne til å bli. Men historikere har senere avdekket at israelske militære bedrev etnisk rensning i palestinske byer og landsbyer. En av disse landsbyene var Ikrit som lå nær den Libanesiske grensen. I november 1948 ga israelske militære de 500 innbyggerne beskjed om at de måtte midlertidig evakueres, men at de etter to uker ville kunne flytte tilbake. Løftet ble aldri oppfylt. Byen var avsperret til den ble jevnet med jorden juleaften 1951. Gjennom CD-prosjektet «The Iqrit Files» som utgis 15. mai og utstillingen «Ikrits Ansikter» (Kulturkirken Jakob 11 – 16.mai) setter Kirkelig Kulturverksted søkelyset på katastrofen som Nakba markerer. «The Iqrit Files» er en CD-plate med elektronikakollektivet Checkpoint 303 og sangere oppvokst i Ikrit. Jawaher Shofani, Wardeh Sbeit og Jihad Sbeit synger om hva som skjedde da israelske soldater kom i 1948 og gjorde dem hjemløse og ødela landsbyen deres. Opptakene er gjort i ruinene av den forlatte landsbyen, hvor bare kirken fikk bli stående. Utstillingen «Ikrits ansikter» viser foto- og videoverk med utgangspunkt i Ikrits ruiner. Staten Israel utvider for tiden sine ulovlige bosettinger på Vestbredden. Verdenssamfunnet  krever at dette stanses. BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions movement) kjemper for stans av okkupasjon og kolonisering av palestinsk land, at arabiske borgere i Israel får samme rettigheter som israelere og at flyktningene får rett til å vende tilbake. Biskop Desmond Tutu sendte nylig et åpent brev til de tyske evangeliske kirkedager hvor han takker for støtten de ga til kampen mot Apartheid i Sør-Afrika. Han oppfordrer dem til å følge Kairos-konferansens bønn om å støtte boikotten av Israel. (Kairos-konferansen 2014). I Tutus brev heter det bl. a.: «BDS is not anti-Semitism. Do business with Jews, organize with them, love them. But don't support – militarily, economically or politically – the machinery of an apartheid-state. We can't do business as normal, because conditions in the Holy Land are totally abnormal. Please tell your government that mere words of concern are insufficient. They don't change anything. The appropriate response when confronting injustice is to take real steps to confront and eradicate it. Beware of anti-Semitism, and all other forms of racism, but beware also of being cowed into silence by those who seek to stifle criticism of the oppressive politics of Israel by labeling you anti-Semitic.» (Hele brevet kan leses her.) Erik Hillestad 15. mai hvert år markerer palestinerne Nakba («katastrofen»). Nakba er den arabiske benevnelsen på fordrivelsen av palestinerne i tiden omkring dannelsen av staten Israel i 1948. 360 palestinske landsbyer ble tvangs-evakuert og annektert eller jevnet med jorden. 900.000 mennesker ble drevet på flukt til leirer i Libanon, Syria, Jordan og Vestbredden. Det israelske narrativ har vært at flukten skjedde på oppfordring fra arabisk lederskap mens israelske ledere oppfordret palestinerne til å bli. Men historikere har senere avdekket at israelske militære bedrev etnisk rensning i palestinske byer og landsbyer.En av disse landsbyene var Ikrit som lå nær den Libanesiske grensen. I november 1948 ga israelske militære de 500 innbyggerne beskjed om at de måtte midlertidig evakueres, men at de etter to uker ville kunne flytte tilbake. Løftet ble aldri oppfylt. Byen var avsperret til den ble jevnet med jorden juleaften 1951. Gjennom CD-prosjektet «The Iqrit Files» som utgis 15. mai og utstillingen «Ikrits Ansikter» (Kulturkirken Jakob 11 – 16.mai) setter Kirkelig Kulturverksted søkelyset på katastrofen som Nakba markerer. «The Iqrit Files» er en CD-plate med elektronikakollektivet Checkpoint 303 og sangere oppvokst i Ikrit. Jawaher Shofani, Wardeh Sbeit og Jihad Sbeit synger om hva som skjedde da israelske soldater kom i 1948 og gjorde dem hjemløse og ødela landsbyen deres. Opptakene er gjort i ruinene av den forlatte landsbyen, hvor bare kirken fikk bli stående. Utstillingen «Ikrits ansikter» viser foto- og videoverk med utgangspunkt i Ikrits ruiner. Staten Israel utvider for tiden sine ulovlige bosettinger på Vestbredden. Verdenssamfunnet  krever at dette stanses. BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions movement) kjemper for stans av okkupasjon og kolonisering av palestinsk land, at arabiske borgere i Israel får samme rettigheter som israelere og at flyktningene får rett til å vende tilbake.Biskop Desmond Tutu sendte nylig et åpent brev til de tyske evangeliske kirkedager hvor han takker for støtten de ga til kampen mot Apartheid i Sør-Afrika. Han oppfordrer dem til å følge Kairos-konferansens bønn om å støtte boikotten av Israel. (Kairos-konferansen 2014). I Tutus brev heter det bl. a.: «BDS is not anti-Semitism. Do business with Jews, organize with them, love them. But don't support – militarily, economically or politically – the machinery of an apartheid-state. We can't do business as normal, because conditions in the Holy Land are totally abnormal. Please tell your government that mere words of concern are insufficient. They don't change anything. The appropriate response when confronting injustice is to take real steps to confront and eradicate it.Beware of anti-Semitism, and all other forms of racism, but beware alsoof being cowed into silence by those who seek to stifle criticism of theoppressive politics of Israel by labeling you anti-Semitic.» (Hele brevet kan leses her.) Erik Hillestad

Enighet mellom Kirkelig Fellesråd i Oslo og Kirkelig Kulturverksted

Det er nå enighet mellom Kirkelig Fellesråd og KKV om hovedpremissene for en fremtidig langsiktig husleieavtale for Kulturkirken Jakob. På et forhandlingsmøte i regi av Oslo Bispedømmeråd fant partene nylig byggesteiner nok til en felles grunnmur for forståelse, etter en konflikt som har vart i ett og et halvt år. Begge parter sliter med tung økonomi, og ingen av oss ønsker å ligge hverandre til byrde. Samtidig er det kostnader knyttet til vedlikehold av Jakob kirke som må dekkes. Driften av en kulturkirke gir begrensede økonomiske rammer, og andre instanser må derfor inn i bildet for å bidra. Disse utfordringene har partene nå blitt enige om å lage en felles strategi for å møte i tiden fremover. En endelig, langsiktig husleieavtale vil bli utarbeidet i løpet av de kommende måneder. Arbeidet med dette vil fortsette under Oslo Bispedømmeråds ledelse. KKV vil takke Bispedømmerådets leder Harald Hegstad og Stiftsdirektør Elise Sandnes for viktige innspill under samtalene de har ledet. Vi vil også gi Kirkeverge Robert Wright og Fellesrådets leder Jørn Lemvik honnør for konstruktive forslag og ideer i denne nye fasen av samarbeidet. Kirkelig Fellesråds tydelige utsagn om verdien av arbeidet som drives i Kulturkirken Jakob, og deres fleksibilitet i forhold til å finne løsninger gir oss nå mulighet for å kunne løfte blikket og gi det viktige arbeidet Kulturkirken representerer et nytt løft i tiden som kommer. Johannes Heggland (styreleder i KKV) Erik Hillestad (daglig leder i KKV)

Ny musikkvideo: "Any Day Now" - Lisa Dillan & Asbjørn Lerheim