Spellemannpris med leamus
Det er stort at det hvert år lages et show i fjernsynet som feirer norsk musikkliv og deler ut Spellemannprisene. Årets utdeling hadde mange kvaliteter og var befridd for mange av de barokke utvekstene av kjendis-utdelere fra inn- og utland som vi så i prisens aller verste tider. Selv om det burde være selvsagt er det også bra at man har gått bort fra flytting av utdelingen av prisene i folkemusikk, klassisk, samtidsmusikk og jazz ut av TV-ruta, slik man gjorde enkelte år. Og programlederne var i år naturlige, entusiastiske og troverdige. Men som program og formidling av musikk reflekterer ikke Spellemann-showet bredden i den norske platebransjen. Sendingen preges av en kriblete nervøsitet for at folk skal kjede seg og en tro på at visuelle spasmer og et frenetisk høyt tempo holder folk naglet til skjermen. Konsekvensen er at svært mange lider seg igjennom det påtrengende flimmeret, og holder ut på grunn av spenningen knyttet til prisutdelingene. Det kan ikke være annet enn angst og mangel på oppfinnsomhet som gjør at man lager et program om årets musikkpriser der den sjangermessige spennvidden i det som framføres er så komisk liten. Bortsett fra et innslag med Thea Hjelmeland som hadde et drag av verdensmusikk over seg, var samtlige innslag i pop-formatet og bare unntaksvis utenfor repetitive former for nyere dansemusikk og rap. Ikke et vondt ord om energien og kvalitetene i disse musikkformene, men hvor ble det av jazzen, folkemusikken, bluesen, den klassiske musikken, barnesangene og samtidsmusikken, bare for å nevne en liten vifte av de musikkformene som måtte nøye seg med verbal hyllest? Sendingen befinner seg langt unna ideen om musikk som noe som vil oss noe mer enn å underholde. Det er fullt mulig å lage appellerende og spennende TV hvor man fortsatt tar vare på musikkens essens. Det er bare et spørsmål om skaperkraft og dyktighet. Spellemannprisshowet har fått leamus og trenger en eller annen form for terapi for å roe seg litt. Mest handler det om tro. Tro på folk og tro på musikkens kraft. Erik Hillestad
Les mer
