Frihetens jordsmonn
Frihet er en kresen plante. Den krever et balansert og stabilt jordsmonn. Da Sjahen av Iran, inspirert av Tyrkia iverksatte sitt moderniseringsprosjekt på 50- og 60-tallet, arrangerte han store konserter med vestlig inspirert musikk over hele Iran. Iranske musikere ble styrt til samarbeid med Vesten, og store summer ble brukt på å få den iranske musikkscenen til å likne Europas. Gjerne med tradisjonell persisk musikk som en del av repertoaret, men med et rammeverk og en regi som var ukjent i landet. Stort sett uteble folk fra konsertene, og bare samfunnets rikeste familier stilte opp. Den islamske revolusjonen i 1979 snudde alt opp-ned. Den var en massiv reaksjon på Sjahens harde styre og hans økonomiske og kulturelle tilnærming til Vesten. All musikk, også den tradisjonelle ble de første årene forbudt, det gikk ti år etter revolusjonen før den første offentlige konserten ble arrangert i Teheran. Musikerne måtte ty til en undergrunnstilværelse som store deler av musikklivet fremdeles befinner seg i. I dag holdes konserter og fester med amerikansk inspirert disco og rap i det skjulte, og Irans unge befolkning søker sin frihet bak lukkede dører. Vestlig inspirasjon er nå noe som kommer nedenfra, og Sjahens modernisering er blitt nostalgi. Den friheten innbyggerne søker i dag ble for 50 år siden påtvunget dem ovenfra. Den gangen befant de virkelige stengslene seg på grunnplanet i byer og landsbyer hvor lokal justis forhindret de endringsprosessene Sjahen ønsket. Den islamske republikken har på paradoksalt vis vært en langt mer effektiv moderniseringskampanje enn Sjahen noen gang fikk til. I dag har iranerne utviklet en sult etter forbudte impulser utenfra, og utfordringen er å ta vare på den tradisjonelle musikken og dybden i det den formidler, slik at ikke den anglo-amerikanske impulsen og vestlig kunstmusikk kommer til å dominere helt. Historien viser hvor viktig det er å skape et balansert og godt jordsmonn som gir vekst til et fritt kunstliv så det også kan bidra organisk i komplekse endringsprosesser. Den forteller noe om betydningen av å være åpen og samtidig hegne om røtter og identitet. Ingen god og varig endring på kunstscenen kan tvinges frem av politikere. Og man kan bli svimmel av å tenke på hvor mye tid som trengs for at sann kunstnerisk frihet skal dyrkes fram. Kunst er noe langt mer og større enn et instrument for politiske agendaer og prosesser. Men at det er et samspill mellom samfunn og kunstuttrykk kan ingen se bort fra. Norge har en grunnere kulturell identitet og lar seg fortere velte av impulser utenfra enn den mange tusen år gamle persiske. Tross puritanisme og angst for kunstens krefter har vi for de meste vært forskånet fra maktmenneskers ensretting. Det har gitt oss et frihetens rom for å utvikle bredde. Dette rommet er i dag truet, ikke av ambisiøse herskere eller religiøse ledere, men av teknologi og strukturer som favoriserer mainstream-kultur. Erik Hillestad
Les mer
